TOBIN SPROUT «Empty Horses» (Fire Records)
Tobin Sprout har vært der ute lenge, og for dem som hadde nesen langt nedi amerikansk indie og undergrunn på siste halvdel av åttitallet og utover nittitallet, burde han fremkalle fine minner og en på mange måter rik katalog, både under eget navn og, ikke minst, som en av hjernehalvdelene i det framifrå Ohio-bandet Guided By Voices (GBV).
Da bandet først ble oppløst i 1997, hadde de allerede rukket å pepre ut et tosifret antall skiver, med ganske bøyd og rufsete pop, men der de blankpolerte melodiene alltid trengte gjennom fuzzgitarene og larmen, og der perlerekken av briljante låter føles uendelig lang. GBV var et slags popens Hüsker Dü, om det gir mening.
I GBV skrev makker Robert Pollard speisa tekster om verdensrommet og intergalaktiske snurrepiperier, mens Sprout leverte varme og skeive låter om mellommenneskelige forhold. Selv når også han bevegde seg ut i verdensrommet, holdt han seg i tøylene (sjekk ut bedårende «Angels Hang Their Socks on the Moon» fra hans andre soloskive «Moonflower Plastic», i 1997).
Siden bruddet i 1997 har GBV blitt gjenforent i flere forskjellige konstellasjoner, noen ganger også med Sprout på laget, men det er seks år siden sist han var innom der. Soloskivene hans har likevel, jevnt over, vært finfine leveranser av melodiøs og fiffig pop.
På «Empty Horses», hans sjuende album under eget navn (samt en bråte singler og EP-er), har han skrudd det hele mer sammen enn før. Borte er det skranglete og vindskeive, og i hendene sitter vi nå med et album så nydelig (CD- og vinylutgaven er attpåtil utstyrt med en 24-siders booklet med tekster, fotografier og malerier av mannen selv), så storslagent og så sakralt vakkert at tankene går mer mot de klassiske, store låtskriverne som Townes, Gene og – i særdeleshet – Neil Young.
Hadde Neil Young gitt ut ei skive med disse låtene nå, ville vi applaudert og hyllet den som hans beste på 25 år. Den lyse stemmen til Sprout får meg også til å sende tankene til Saint Thomas og hans fineste øyeblikk. De mest nedpå låtene ville vært de beste balladene The Lemonheads har gjort.
Låtene er skrevet på piano, men de fremføres også med Hammond B3, kassegitar, elgitar, forsiktig tromme og perk og en og annen snasen steelgitar her og der. Men det er låtene og den skjøre stemmen som står i fokus, og med tekster der han skriver om en søken etter slags forløsning mot det å bli et bedre menneske, intet mindre, treffer plata utrolig hardt. Han kunne sunget på mandarin, og vi ville uansett skjønt hva dette handlet om.
Flere av låtene er frittstående kandidater til en topp fem for 2020, og der noen rene kunstverk skinner ekstra skarpt. «The Man I Used to Know» alene er jeg for tiden narkotisk avhengig av, en låt så trolsk vakker og tander at det nesten blir for mye. Men slikt blir det jo ikke for mye av.
I en moden alder av 65 år, og med over 20 skiver i beltet, er Tobin Sprout ikke bare på høyde med sine beste bravader, han utfordrer sågar seg selv og sitt maksnivå. Nå er det bare å dykke ned i katalogen hans. Igjen.