Jeg, og åpenbart mange med meg, har hatt solide forventninger til Erlend Hjelviks solodebut. Etter vokalistens brudd med Kvelertak i 2018 ønsker han oss nå velkommen til sitt musikalske dødsrike, der det serveres både velkjente skrik og overraskende toner.

Rogalendingen må pent tåle sammenligning med bandet som gjorde han verdenskjent. Som soloartist har Hjelvik nå økt doseringen av svartmetall og 80-tallsheavy, på bekostning av gamlebandets flørting med punk, pop og glamrock. Ikke veldig overraskende, egentlig. Svartmetall har Hjelvik utført med glans tidligere, som medlem i black metal-puristene av den gamle skolen, Djevel.

Det glimrende frontalangrepet av et åpningsspor, «Father War», dundres allikevel ut med en energi som snytt ut av hardcore-scenen. Selv om «Welcome to Hel» ikke er noen retro-hyllest hører vi tydelige spor tilbake til 70-tallets okkulte rock, og den påfølgende NWOBHM-bølgen.

Denne plata ligger et sted i landskapet mellom Manowar og Immortal. Små drypp av folkeinspirerte toner holder samtidig musikken frisk og melodisk.

Hjelviks økte «heavyfisering» vises også i tekstmaterialet og imaget. Vokalisten brukte riktig nok ofte norrøne temaer i Kvelertak, men i disse 10 nye låtene går han «full Odin» som låtskriver.

Tekstmessig blander rogalendingen norsk og engelsk om hverandre. Jeg er nok en enkel sjel, og klarer ikke la være å trekke på smilebåndet av tekststrofer som «Hail, hail Father War / Du som er i himmelen / Gi oss i dag vår daglige død / I ein hall med flesk og mjød».

Hjelvik er en topp metalvokalist, men stemmen hans skiller seg ikke såpass ut at denne plata får noen tydelig signatur. Han føler seg allikevel åpenbart hjemme i denne svartmalte heavy metal-sjangeren. Flere av låtene, spesielt dem på «side A», vokser for hver gjennomlytting.

I singelen «Helgrinda» lykkes Hjelvik og hans medspillere å bygge opp en deilig mystikk. De melodiøse partiene kunne gjerne ha kommet med kortere mellomrom gjennom albumet.

«The Power Ballad of Freyr» drives fram av et bredbeint riff som oser av kåt motorsykkelrock. Her er det bare å slå seg på brystkassa med den ene hånda og løfte mjødseidelen på triumferende vis med den andre, om dette er din greie.

Headbanger-boogien i «Glory of Hel» fenger, men mangler litt energi, skarpe kanter og uforutsigbarhet for å øke blodtrykket mitt til rocksjokk-nivå. Så får vi godta at det feite riffet i «Kveldulv» er en heller lite subtil omskriving av Burzums «War».

Soundet er gjennomgående upåklagelig. Det er en passe sterk eim av fuktig kjeller her – samtidig er lydbildet enkelt, proft og oversiktlig, uten noe produksjonsmessig mikkmakk. «Welcome to Hel» ligger nok temmelig nært opp mot hvordan bandet vil låte live – når dét nå en gang blir aktuelt igjen.

En sterk firer på terningen, dette.