I en ny føljetong børster Egon Holstad og Helge Skog støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
Denne ukas albumklassiker, «Shake Some Action» (1976), representerer et tydelig skille i karrieren til et av tidenes fineste rock’n’roll-band, Flamin’ Groovies.
San Francisco-bandet var en artig gjeng. De eksponerte en småklønete, nerdeaktig sjarm koblet med uanstrengt humør og barnslig spilleglede.
På deres første innspilinger var det blues, boogie og rootsrock – med et tydelig slektskap til The Rolling Stones’ Mick Taylor-periode – som gjaldt for Flamin’ Groovies.
Etter tre album som inneholdt et solid knippe grove gullkorn sto bandet plutselig uten platekontrakt. Bandets låtklassiker «Slow Death» (som jeg personlig har inne på Topp 10 Rocklåt Noensinne-lista) ble utgitt på singel, til nærmest null respons fra bransjen.
«Shake Some Action» blir derfor som et comebackalbum å regne. Etter å ha sagt farvel til originalvokalist Roy Loney i 1971 ble 18-årige Chris Wilson hyret inn som frontmann og ny kreativ partner for gitarist og bandleder Cyril Jordan.
Det «nye» Flamin’ Groovies brukte sine fire-fem år ute av rampelyset på å vikle seg dypt inn i British Invasion-stilen som dominerte USA før hippiene begynte å rote til popmusikken. Plumpt sagt gikk Groovies fra Stones til Beatles, og alle som har hørt «Shake Some Action» bør være svært takknemlige for stilskiftet.
Resultatet ble hva mange av oss i dag kaller powerpop. Flamin’ Groovies ble attpåtil adoptert – ikke som gudfedre, men mer som rare og kule onkler – i deler av de ferske punkmiljøene. Etter slippet av «Shake Some Action» turnerte Groovies med både Ramones og The Stranglers som supportband.
Tittelsporet, som åpner denne festen av et album, er helt der oppe med det beste John, Paul, George og Ringo liret av seg et tiår tidligere. Det ekstremt melodisterke gitarspillet på flere av skivas låter har også en klar kobling tilbake til George Harrisons strengeplukking i Liverpool-bandets reise fra Merseybeat-stilen til uutforskede områder på popkartet. De lekre vokalharmoniene fungerer på sin side like godt som da Alex Chilton og Chris Bell delte på mikrofonen i Big Star.
«Shake Some Action» rommer mange krumspring, på tross av lydbildet er temmelig konstant over 14 spor. Flamin’ Groovies kunne lage feelgood-knallerter med en sjeldent smittsom energi. Hør bare «I Can’t Hide» og «Please Please Girl».
På comebackplata klynket også kvintetten seg igjennom et knippe, la oss kalle dem, powerballader i begrepets rette forstand. Disse mollstemte hjerte-smerte-låtene er helt formidable.
Jeg ble bokstavelig talt sjokkskadd første gang «Yes, It’s True» kom ut av høyttalerne hjemme. Låten traff tenåringsutgaven av undertegnede rett i magen. Den enkle teksten tar frustrasjonene i alle verdens gutterom på kornet, der man grubler og fomler seg usikkert fram i forsøkene på kurtisering av den antatt «utkårede» man desperat henger i skjørtene/buksebeina på.
Den Byrds-aktige «You Tore Me Down» og barokkpopen i «I’ll Cry Alone» er nær like vakre, mens «I Saw Her» nesten bikker over i melodramatisk parodi. Samtidig er vi mennesker tidvis temmelig parodiske vesener, og denne upretensiøse mangelen på ironisk distanse føles befriende.
De nevnte eksemplene viser også en av Flamin’ Groovies virkelige styrker – at bandet evnet å lage låter som var både enkle og komplekse. De svært nynnevennlige melodilinjene borer seg rett inn i både hjernen og hjertet. Samtidig som vokalharmoniene styrer showet gjør rytmeseksjonen og gitarene alt annet enn rein strumming along. Trommebeaten tar stadig nye vendinger, og strengeleken går i flere retninger.
Groovies egne komposisjoner brytes opp av et knippe coverlåter, der bandet gjør en mer direkte hyllest av sine inspirasjonskilder Chuck Berry, Beatles og The Lovin’ Spoonful. Groovies var alltid et band som lot deres gamle helter skinne – en viktig tradisjon som har videreført mye avglemt musikalsk gull til nye generasjoner. Cyril Jordan og anså seg selv som neste etappe av fanebærere for den opprinnelige rocken fra 50- og 60-tallet. Et mer nobelt samfunnsoppdrag skal man lete lenge etter, spør du meg!
«Shake Some Action» er et album som bør gå rett hjem alle med et øre for gode melodier. Du gjør helga bedre for en venn, kjæreste eller familiemedlem om du deler denne perleraden av popklassikere med dem.
