I føljetongen «Rockens sorte får» vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller den kommersielle suksessen de burde. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
Få skandinaviske metalband har hatt en like innholdsrik karriere som de svenske death’n’roll-kongene Entombed. Bandet hadde litt av en reise fra oppstarten under navnet Nihilist i 1987, og opp til «Morning Star»-plata snaue 15 år senere.
Tenåringene fra Stockholm (foreldrene måtte skrive under platekontrakten med engelske Earache Records da bandmedlemmene ikke var myndige) ble gjennom debuten «Left Hand Path» i 1990 Skandinavias første stjerner innen den stadig ekspanderende death metal-sjangeren.
Bandet fikk både kjeft og ros for å i praksis skape bastardsjangeren death’n’roll med «Wolverine Blues» (1993), men årene som fulgte ble noe av en ørkenvandring for Entombed, som følge av kluss med plateselskap og rettighetene til musikken.
Den kommersielle nedgangen var enorm da bandet endelig returnerte med prima skranglemetall i «DCLXVI: To Ride Shoot Straight and Speak the Truth» (1997). Bandets grunnlegger, trommis og primære låtskriver Nicke Andersson sa i tillegg «hej då» for å satse fulltid på The Hellacopters, noe som førte Entombed ut i en aldri så liten identitetskrise med det gjennomgående svake albumet «Same Difference» (1998) som resultat.
LES OGSÅ: Musikkintervjuet: Alex Hellid – Entombed
I 2000 kunne svenskene regnes som et undergrunnsband. Bandet «fant seg sjæl» igjen med det søplete ballesparket «Uprisising», og året etter peiset Entombed ut «Morning Star», som ble det soleklare høydepunktet blant utgivelsene fra «Entombed Mark II».
I motsetning til lo-fi-soundet som preges deres foregående album låter «Morning Star» som en rad av nyslipte diamanter. Det litt proffere lydbildet kler låtene godt, og for første gang i Entombed hørte man virkelig at Peter Stjärnvind klasker trommer som en ekte tordengud.
«Chief Rebel Angel» er et monumentalt åpningsspor som fortsatt gir meg frysninger i det hele bandet sparker inn. Her snakker vi et av ekstremmetallens altfor sjeldne anthems.
Jeg regner med at alle, som meg, får en dyrisk trang til å strekke armene i været og vræle «Phosphorous! Lucifer! Stand Up – In Praise of the Morning Staaaaaaaaar» sammen med villbasse og frontmann Lars Göran Petrov.
At Entombed ble hyret inn for å lage musikk til en ballettforestilling i Kungliga Operan i Stockholm, og blitt hyllet av det filharmoniske orkesteret i Hamburg, er egentlig ikke så rart. Det er mye melodi i og innimellom de grove gitarriffene.
«Morning Star» er hovedsakelig skrevet og snekret sammen av bandets gitarist Uffe Cederlund. De tolv låtene viderefører groovet fra «Wolverine Blues», boogierocken fra «To Ride …» og punkdrivet fra «Uprising». En sånn back-to basics-tilnærming er i de fleste tilfeller like desperat som det er håpløst og uambisiøst, men på «Morning Star» er derimot de fleste låtene bedre enn basisen fra tidligere Entombed-skiver.
Mange av gitarriffene låter som oppdaterte ting man kunne ha hørt på Entombeds klassiske debutplate, og Slayer-faktoren er høyere enn på noe annet album fra svenskene. Den innledende soloen på «Young Man Nihilist» er i sitt balstyrige kaos som snytt ut av strengene til Jeff Hanneman og Kerry King.
LES OGSÅ: Dypdykket: De 10 beste platene fra den skandinaviske rockens Mozart
Entombeds pågående flørt med Belsebub har alltid vært gjort med glimt i øyet, og gliset på lur. Ironisk nok har bandet vært mest kontroversielle blant de «ekte og onde» selverklærte skumlingene, og tilsynelatende høstet større anerkjennelse fra Hvermannsen/Medelsvensson i metalmiljøet.
Etter først å ha vært venner med blant andre Darkthrone i overgangen fra 80- til 90-tallet fikk flere av Entombeds medlemmer i årene etterpå dødstrusler fra det norske black metal-miljøet. Det er en annen historie, som vel også var historie i 2001, men samtidig illustrerer at noen tar sin lefling med Gamle-Erik og hans «verdier» mer høytidelig enn andre.
Lysbringeren Lucifer er sentral også på «Morning Star»-albumet, men glassmaleriet som pryder plateomslaget vil for mange gi assosiasjoner til kirka. Dette ledet til en av de morsomste misforståelsene jeg har opplevd.
I platebutikken Feedback, der jeg jobbet, hadde vi ofte hjemmesnekrede hyller med «juletilbud» på disken i adventstida. Feedback var stolte av å selge den fulle bredden av hva musikklivet kunne tilby. Dermed havnet tilfeldigvis vår anbefalte rekke av «Morning Star»-CD-er side ved side med juleplata fra Karmelittnonnene i Tromsø (ja, de var litt av et fenomen!) noen dager en desember for lenge siden.
Jeg husker episoden der en eldre, kvinnelig kunde var svært nysgjerrig på denne «Morning Star»-plata, og kryssforhørte min kollega bak disken om denne for henne ukjente utgivelsen. Sistnevnte (som for øvrig startet opp det ikke spesielt kristne bandet 666 i Tromsø på starten av 80-tallet) svarte høflig, og prøvde å ordlegge seg litt forsiktig til kvinnen som ikke ga noe inntrykk av å forstå hva metal var for noe.
Da den eldre dama så plukket opp Entombed-plata, og spurte «Blir det god julestemning om man setter på denne?» responderte min kollega kjapt: «Om du setter på den plata når du går rundt juletreet – DA TAR JULETREET FYR!». Fruen tok poenget, la en hundrings på disken i bytte for litt karmelittnonne-messing, og kom seg kjapt ut døra.
«Morning Star» er et album jeg stadig vender tilbake til. For meg er det direkte mystisk at skiva sjelden dras fram, og hylles som hva den er: En av de virkelige klassikerne innen skandinavisk metal.
Få album egner seg like godt til gjennomspilling fra A til Å. Dette er 37 minutter totalt uten dødpunkter fra et band mange på tampen av 90-tallet trodde lå på dødsleiet.
