Her er Egon Holstads 10 favorittplater fra 2020

2020 vil neppe huskes som et over snittet bra plateår, men det har da kommet ut masse solide saker, både i inn- og utland. Som alltid.

Ingen nordmenn eller -kvinner snek seg inn på årets topp 10-liste for undertegnedes del, selv om en drøss av dem fant veien til spillelista over årets beste låter (er å finne på våre nettsider). Årets liste ble muligens litt vel gubbete, jeg ser den, og med bare én debut. Det får våge seg, så får vi håpe det jevner seg ut i 2021, og at det blir et år hvor vi igjen kan komme oss ut sammen og være på konsert.

Nederst i saken er det ei spilleliste (Spotify og Tidal) med i underkant av 200 låter (den vil vokse i ukene fremover, etter hvert som andres tips ramler inn), der mye av det jeg har lyttet på i 2020 er samlet på ett brett. Bare å følge den, om det skulle friste. Der er iallfall alt fra beinhard rock via soul og pop, til country og punkrock og masse annet rart med sukker på.

1. DANIEL ROMANO «Visions of the Higher Dream»

«For en maskin. For et sjukt talent. For et mesterverk. Bransjens for tiden mest trofaste leverandør av uangripelig flott musikk kommer til unnsetning og slipper et mesterverk, i en vanskelig tid for oss alle».

Det var undertegnede som gikk bananas, ananas, mango og tyttebær og skrev ordene, i det som viste seg å bli den eneste skiva som innkasserte full pott her på huset. Det står jeg selvsagt fortsatt inne for. Romano ga dessuten ut intet mindre enn ti – 10 – plater i 2020. Av og til lurer jeg på om han faktisk er et menneske.

Skiva er mindre country/americana-orientert enn vanlig, og er mer å betrakte som et klassisk rockalbum, ispedd noen helt vilt vakre ballader, som seg hør og bør. Og som tar noen uforutsette vendinger underveis. Her veksler han mellom rock’n’roll som ville vært fra de øverste hyllene i katalogen til Tom Petty og Cheap Trick, men han har mye større spennvidde, og leker seg egenrådig hele tiden, uten noen gang å stivne fast.

Røttene hans i folk/country er heller aldri langt unna. I tillegg til at han legger lag på lag av fortryllende pop The Beatles og Big Star hadde bifalt i sine velmaktsdager. Man blir sittende og tenke på hvor sjukt privilegerte de må føle seg de som nå jobber sammen med dette kreative episenteret av et geni.

Ja, geni. Det låter så forbanna smart, uten at det oppleves tilgjort på noe vis. Vi har bare med en musikalsk vulkan å gjøre her, en mann som er så breddfull av talent og evner at det konstant flommer over av flytende gull. Takk og lov har han vett til å få det foreviget i studio. Årets album. Uten konkurranse.

PS: Skiva ligger ikke i Spotify eller Tidal, men er ute i Bandcamp. Link her

2. UFFE LORENZEN «Magisk Realisme» (Bad Afro)

«Soleklar kandidat til årets album», skrev undertegnede tidligere i høst, og den har aldri begynt å slippe tak heller. Eminente rock-noveller om utenforskapet, fra en av Nordens virkelige mestere i faget, på et album som på sett og vis speiler alle hans sider fra sine foregående prosjekter, helt tilbake til midten av nittitallet.

Her er det ømme ballader, harde rocklåter og catchy psychedelia i en herlig, sømløs forening, alt sammen fremført på dansk, med hans egne tekster. Som på Baby Woodrose-debuten, er det han selv som spiller alle instrumenter (pluss noen gjesteopptredener på pedal steel, cello og blås), en risikofylt øvelse for de fleste, men ikke for en musikalsk tusenkunstner av Uffes rang og kaliber. Hvis Fred Cole og Roky Erickson har en hemmelig, åndelig bror, bor han i Danmark og heter Uffe Lorenzen.

3. RATTLESNAKE MILK «Rattlesnake Milk» (Feels So Good Records)

Det Austin-baserte bandets andre skive tar lett en pallplass. De sprenger ikke grenser, og finner ikke opp kruttet på nytt, men det er grensesprengende bra, med eksplosivt bra låtmateriale, fremført som om de har vært i gamet i en mannsalder. De har den samme eleganse og det varme soundet til mesterne i The Sadies, frekkheten til The Black Lips og magien til The Gun Club.

Låtene spenner fra helt ekstremt fengende uptempo-knallerter («Eloise» er en av årets låter) til ballader så vondvakre at det er til å miste pusten av (får du ikke klump i halsen av «Lovers» er du bare en kjip psykopat). Å se dette helt fabelaktige bandet live er det første jeg skal gjøre når pandemien en dag fordufter. Om jeg så må reise til ehhh … Kina. Det er viktig. Og jeg lover.

4. GIL LANDRY «Skeleton at the Banquet» (Rubber Tramp Records)

Mer helstøpt og komplett enn det andre jeg hørt fra ham, og det er så fint og lekkert produsert at selv en mobiltelefon oppi en plastbolle vil gi deg en lydopplevelse du vil oppleve som balsam for øregangene. Særlig platas to første spor er umiddelbart storslagne i all sin nedstrippethet.

For det er virkelig helt nedstrippet, med forsiktige tangenter, mild perk og bass, elgitar, fiolin og noen helt bedårende vakre steelarrangementer som utgjør den instrumentelle basisen, men det er Gills varme, dype og presise baryton som er det bærende elementet hele veien. Og det er ikke på en sånn kokett less is more-irriterende måte heller. Man har bare latt stemmen slippe ordentlig frem og ut, supplert av superb musisering.

5. CHARLEY CROCKETT «Welcome to Hard Times» (Thirty Tigers)

Ei helt avsindig sterk skive i den attråverdige og finfine arven etter Lee Hazlewood og den akk så underkjente mesteren Sanford Clark. Dette er crooner-synging og -låtskriving fra øverste hylle, sunget så storslått og vakkert at det er som fløyel og honning (adskilt, vel å merke). Produksjonen er uovertruffen og alle skivas 41 minutter er en eneste lang nytelse.

Og synd ikke Crockett (som selvsagt er etterkommer etter legenden med en flekket og flådd vaskebjørn på knollen) er norsk, for da hadde han blitt invitert til både Lindmo og Skavlan. Ikke for å snakke om musikk, men for å fortelle sin «sterke historie». I forkant av skiva holdt nemlig den godeste Charley på å stryke med av et hissig hjerteattakk, og i et intervju han gjorde nylig sa han at 2020, med korona og annen dritt, ikke akkurat var nødvendig for å gi tittelen på skiva troverdighet.

Mannen har da også levd hardt, bodd på gata og svinset rundt. De forrige skivene hans er svært ujevne, og vingler i stilarter, men her er alt ren fløte. Låten «Raining in My Heart» hadde Lee Hazlewood ofret barten sin for å kalle sin egen. Slå av telefonen din i tre timer. Hør hele skiva fire ganger. Det er en ordre. Sukk.

6. THE MEN «Mercy» (Sacred Bones)

Brooklyn-bandet er en gjeng som har en egen evne til å forandre og fornye seg, uten samtidig å miste grep om hva de holder på med. Denne gangen har de laget helt tidløs musikk, fullstendig frigjort fra trange genrebegrensinger. Og de gjør det med bravur.

Etter noen slappe og likegyldige skiver, har de – på sitt åttende album på ni år – skikkelig funnet tilbake til sitt musikalske why og de indre gemakkers purpose. Nick Cave, Wilco, Black Angels, The Stranglers, The Replacements, Leonard Cohen og Gallon Drunk. Aggresjonen fra de to forrige platene er lagt til siden, til fordel for bedre låtsnekring og hektende melodier. Så utrolig gøy og uventet dette var og er. Virkelig en helt uimotståelig godtepose av variert og suveren musikk, dette.

7. CHRISTIAN KJELLVANDER «Doom Country» (Startracks)

«Doom Country», for en fabelaktig tittel, forresten, er et album som skiller seg kraftig ut fra alt annet svensken har gitt ut, en mann som er mest kjent for sine mer konvensjonelle americana/folk/country-skiver. Dette er noe ganske annet. I midten av august i fjor brukte Kjellvander to dager på å skrive små historier og noveller, dikt og skisser til låter, og ei uke etter inviterte han det tungt prisbelønte jazzbandet Tonbruket inn i studio, en merittert gjeng bestående av durkdrevne folk fra E.S.T., Rymden, Wildbirds and Peacedrums og The Soundtrack of Our Lives.

Sammen brukte de et døgn på å jamme til Kjellvanders skisser, for så å spille inn to timer med livemusikk, som han deretter la vokal på. Resultatet er et oppsiktsvekkende kult album frigjort fra alskens genre og båser, der seks låter er jevnt fordelt over 41 minutter. Skjønt, «låter» er et noe begrenset uttrykk for hva de enkeltstående sporene er sammensmeltet til.

Dette er sannelig helt, helt eksepsjonelt og nesten utilnærmelig digert og, ikke minst, annerledes. Det er kult med artister som hopper i det og tør å utfordre seg selv på denne måten, og som ikke bare lander trygt med begge føttene, men attpåtil tilfører nedslaget ytterligere eleganse og stødighet. Snart 20 år etter debuten er Christian Kjellvander en musiker som fortsetter å fascinere, og som på ingen måte later til verken å stivne eller stagnere. Takk og lov.

8. THE WILLIAM LOVEDAY INTENTION «People Think They Know Me But They Don’t Know Me» (Damaged Goods Records)

En debut! Men fra en gammel traver. The William Loveday Intention er rett og slett navnet på det flunkende ferske bandet til multikunstneren, eksentrikeren og det ubestridte geniet Billy Childish. Poet, billedkunster, forfatter, garasjerocker, bluesmusiker, punkrocker, rabulist. De rakk å gi ut hele fire skiver i løpet av årets siste måneder, men det er denne man må ha, om man ikke vil ha alle (som man vil og bør).

The William Loveday Intention er et steg til siden fra det mer lurvete og kvasse han tidligere har lagd. Her har han gitt seg folk/country, bluesen og spagettiwestern-soundtrackene pokker i vold, og det hele låter altså så kult at det er en fryd. Med fiolin, munnspill, blåsere og mer neddempede gitarer enn vi er vant med fra den kanten, gir det et sound som etterlater en mer tander følelse, enn den aggresjonen som ofte ligger i bunn i Billys musikk.

Det viktigste her er at låtmaterialet er så jævlig bra, og at den 61-årige og sprell levende legenden fortsatt høres like sulten, vittig, lynings og gæren ut som han alltid har gjort. Det er altså så kult at hjælpes.

9. TOBIN SPROUT «Empty Horses» (Fire Records)

«I en alder av 65 er pinadø Tobin Sprout på toppen av sin karriere», var den sobre ingressen fra undertegnede i anmeldelsen. På «Empty Horses» har han skrudd det hele mer sammen enn før. Borte er det skranglete og vindskeive, og i hendene sitter vi nå med et album så nydelig så storslagent og så sakralt vakkert at tankene går mer mot de klassiske, store låtskriverne som Townes, Gene og – i særdeleshet – Neil Young.

Hadde Neil Young gitt ut ei skive med disse låtene nå, ville vi applaudert og hyllet den som hans beste på 25 år. Den lyse stemmen til Sprout får meg også til å sende tankene til Saint Thomas og hans fineste øyeblikk. De mest nedpå låtene ville vært de beste balladene The Lemonheads har gjort.

I en moden alder av 65 år, og med over 20 skiver i beltet, er Tobin Sprout ikke bare på høyde med sine beste bravader, han utfordrer sågar seg selv og sitt maksnivå. Nå er det bare å dykke ned i katalogen hans. Igjen.

10. JOSHUA RAY WALKER «Glad You Made It» (State Fair Records)

«Even if the lyrics were dark, we didn't want the songs to sound depressing. We almost wanted to trick people into dancing to them». Han egne ord er svært dekkende for dette sukkertøyet av ei plate. Joshua debuterte med et brak i 2019, med den ambisiøse tittelen «Wish You Were Here», et album spekket med fremtidige evergreens innen countrygenren. Turneen i etterkant er noe av det mest gispende og brutalt skjellsettende jeg har sett på år og dag.

Dette er oppfølgeren, og den forsvant litt i korona-sommeren, da den ble sluppet midt i fellesferien. Men skiva er helt knall, og Walker viser at han er en mann for både samtiden og fremtidens country/americana-scene. Stemmen hans er noe av det mest gullforgylte som er der ute, i tillegg til at han skriver dritbra låter og er en eminent gitarist. Har allerede måttet kansellere to nye europaturneer på grunn av den fuckings pandemien, så her er det bare å krysse fingrene for at 2021 blir litt kulere og snillere.