Årskavalkade

Her er Rudi Nikolaisens 10 favorittplater fra 2020

Annerledes-året 2020 ga kanskje ikke de store konsertopplevelsene, men hodetelefonene fikk i alle fall kjørt seg på hjemmekontoret. Psychedelia, folk og elektronika var sjangrene det gikk mest av.
Rudi skriver for iTromsø og er fast leverandør av anmeldelser til Feedback.  
        
            (Foto: Privat)

Rudi skriver for iTromsø og er fast leverandør av anmeldelser til Feedback.   Foto: Privat

Her er Egon Holstads 10 favorittplater fra 2020

Her er Helge Skogs 10 favorittplater i 2020

Her er Jørgen Nordengs 10 favorittplater fra 2020

1. FIGUEROA «The World As We Know It» (Nomark)

 

Amon Tobin er kanskje best kjent for sine elektroniske utgivelser, primært utgitt på labelen Ninja Tune. I år gikk briten imidlertid i en helt annen retning, under artistnavnet Figueroa.

På «The World As We Know It» er mystiske synther og tunge beats byttet ut med et organisk lydbilde, drevet av sære gitarriff og psykedeliske vokaler, på grensen til et lite mesterverk. Årets største overraskelse.

2. BEN LUKAS BOYSEN «Mirage» (Erased Tapes)

 

Ben Lukas Boysen er en Berlin-basert komponist, produsent og lyddesigner, også kjent som det ikke altfor Google-vennlige artistnavnet ・ ・-・ ・- ・・・ ・ -・ (prøv å rope dét inn i øret til en stakkars DJ). Tyskeren byr på ekstremt vellåtende og mystisk elektronika, men alltid med en oppfinnsomhet og dybde som gjør at det aldri blir kjedelig å høre på.

3. MOTORPSYCHO «The All Is One» (Rune Gramofon)
Trønderrockerne nærmer seg 40 albumutgivelser, men har de siste årene gitt ut noen av sine aller mest interessante skiver, blant annet «The Tower» i 2017 og «The Crucible» i 2019. Årets utgivelse er ingen unntak fra denne regelen, og byr på nesten halvannen time med nok et voldsverk av motorpsykedelisk godlyd for den kresne lytter.

4. GILLIAN WELCH & DAVID RAWLINGS «All The Good Times» (Acony Records)
Gillian Welch kom i år tilbake med sin første albumutgivelse siden «The Harrow and the Harvest» fra 2011, også denne gangen med sin faste musikalske våpendrager David Rawlings. På «All The Good Times» finner man en samling tidløse coverlåter (Bob Dylan, Elizabeth Cotten m.fl.), pakket inn i radarparets sedvanlig tidløse, akustiske og minimalistiske folk/americana/bluegrass-uttrykk.

5. TAME IMPALA «The Slow Rush» (Modular Recordings)
Tame Impala, eller Kevin Parker som han egentlig heter, har siden starten av forrige tiår vært en stor kritikerfavoritt, og slo for alvor gjennom i 2015 med tredjeskiva «Currents». Fem år etter er oppfølgeren her, og «The Slow Rush» byr på et noe mer blankpolert, men hakket hvassere psykedelisk pop-goodness. Personlig var jeg litt sent ute med å høre ordentlig på denne skiva, men den vokser for hver gjennomlytting.

6. MR. BUNGLE «The Raging Wrath of the Easter Bunny Demo» (Ipecac Recordings)
Mike Patton har gjennom sine snart 35 år som artist bevist at han er mann med ekstrem sjangerbredde og få sperringer, og Mr. Bungle er (forsiktig sagt) noe av det særeste han har jobbet med. I år kom bandet med sitt første album på 20 år, en nyinnspilling av deres første demo fra 1986, som låter overraskende konservativ til dem å være. Denne gangen er bandet ytterligere forsterket av musikerne Dave Lombardo (Slayer) og Scott Ian (Anthrax), så vi snakker altså om en autentisk, 80-talls thrash-utgivelse i 2020.

7. ANE BRUN «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» (Balloon Ranger Recordings)

 

Nasjonalskatten fra Molde ga ut to album i år, innspilt i samme tidsrom i fjor. Det noe småfunky og triphop-inspirerte låtmaterialet havnet på «After The Great Storm», mens de mest nedtonte og stemningsfulle låtene havnet på denne, hvor artisten gjør et nydelig comeback til sine musikalske røtter.

8. JAGA JAZZIST «Pyramid» (Brainfeeder)

Åttemannsbandet fra Tønsberg har i over 20 år vært et av de mest interessante live-bandene vi har å oppdrive her til lands, og i hvert fall innen instrumentalmusikk, med sin særegne miks av jazz, elektronika og post-rock. På sitt syvende album bringer jazzistene lite nytt til bordet – her får man nøyaktig det man kan forvente fra den kanten, kokt ned til fire spor med eksperimentell og eterisk godlyd.

9. RIVAL CONSOLES «Night Melody / Articulation» (Erased Tapes)

Det har kommet mye god elektronisk musikk i år, og London-artisten Ryan Lee West, også kjent som Rival Consoles, er en av de virkelig skjulte skattene man tilfeldigvis fikk snublet over. I likhet med artister som Boards of Canada er dette elektronisk musikk som kanskje egner seg bedre til lytting enn på dansegulvet, men med et litt mer dynamisk og variert uttrykk. Kjedelig er det i hvert fall ikke.

10. DAGNY «Strangers/Lovers» (Little Daggers)

 

Tromsøs ubestridte popmajestet hadde fra før en imponerende singelsamling på CV-en, og i 2020 beviste hun at hun også fortjener en plass på årets albumliste. Debutalbumet ble sluppet i to runder, og inneholder blant annet låta «Somebody», som allerede burde kunne regnes som en moderne popklassiker i norsk sammenheng. Dette er kanskje ikke plata jeg personlig har hørt mest på i år, men den er utvilsomt altfor viktig til å overse.