Ja, endelig skal vi kritikere få bruke ord som «bjeffe», «tispe», «rabies» og «doggystyle» i én og samme anmeldelse igjen.
The Dogs niende album på like mange år har en nokså spesiell forhistorie (som du kan lese mer om en annen plass), og av pandemiske årsaker endte Oslo-bandet opp med å spille inn «Post Mortem Portraits of Loneliness» på øvingslokalet.
Det har strengt tatt ikke utgjort noen forskjell, verken i positiv eller negativ forstand, i mine ører. Nyplata låter såpass bra at enten: A) Produsent Anders Nordengen er et geni, eller B) Feite innspillingstilskudd fra staten kan fra nå av heller brukes på øl, pizza, kinaputter og andre viktige ingredienser for teambuilding i bandsammenheng.
Nytt av året er derimot at den fingernemme Roar Nilsen har forlatt bassgitaren, og Tommy Reite har overtatt ansvaret for firestrengeren. Noen vil kjenne Reite som han fyren i The Cumshots som alltid knakk beina på seg selv eller andre naive stakkarer som plasserte kroppen sin for nærme scenekanten.
Finnmarkingen (som også leverte ekstra bunn og tyngde i et av landets flotteste gubberockorkestre, El Cuero) sørget like gjerne for å lage platas mest catchy låt, singelen «The Storm, som innvielsespresang i sitt nye kollektiv. Slike bandkamerater vil gamle Norge ha!
The Dogs fortsetter også i 2021 å tøye garasjepunkstrikken i forskjellige retninger. Åpningssporet «Who’s Not Doing Great» er et vaskeekte anthem. Rammstein-aktige fraseringer over farfisa-dynket hårdrock, som det heter på svensk? Ja, det er ikke langt unna.
Balladen «Someone?» er et høydepunkt, hvor Kristopher Schau med stort hell drar ut makspotensialet av sin indre klynke-crooner. Ellers er Kris Doggy Dogg sitt sedvanlige sinte og jævlige selv, men vokalisten skrur også på powerpopsjarmen der man trenger et lite pusterom fra den bekmørke lyrikken han presser gjennom mikrofonen.
Gitarspillet har gradvis blitt fetere for hver Dogs-plate. Over disse ti nye låtene kunne gjerne Mads Martinsen ha lekt seg enda mer med gitarkompet.
I tillegg til downstroke-hamringa videført fra vintagepunken har flere av platas gitarriff denne «Kjartan Kristianske» kvaliteten, der man gjør kule rytmiske krumspring ut ifra én akkord. Hør bare «I Should Be Better». «Meat Vulgarity» nyter godt av fet stakkato-riffing stjålet fra åttitalls heavy metal, mens flere andre melodier «freshes» opp av licks verdig en svært bred beinstilling.
Kort oppsummert består «Post Mortem Portraits of Loneliness» av ti solide rock’n’roll-låter som henger godt sammen, men mangler en höjdare eller to sammenlignet med The Dogs’ åtte foregående skiver.
