MURDER MAIDS «Knives Out» (Fücking North Pole Records)

En tanke som slo meg på tampen av fjoråret – da folk la ut sine personlige oppsummeringer av annus horribilis-året 2020, med død og pandemier, isolasjon, nedstenging og nedsmelting, mutasjoner og faenskap – var at, om ikke annet, må det iallfall komme noe bra punkrock ut av dette.

At all frustrasjonen, redselen, sinnet og rastløsheten også må frigjøre noe av energien over i riller. Starten av 2021 har dessuten bare vært elendighetssterioder inn i denne virkeligheten. Murder Maids er det perfekte tilsvaret. De er faen meg akkurat det vi trenger akkurat nå, og det er lenge siden jeg har hørt ei skive som har passet bedre til tidsånden enn dette.

Bandet har bare sluppet et par singler og bidrar på ei samleskive, men her foreligger allerede en fullengdersdebut og det som kommer ut av høyttalerne er oppsiktsvekkende og stundom sjokkerende bra.

De er virkelig ikke ute etter å gjøre seg til lags, det ferske trondheimsbandet Murder Maids. For dette er i begrepets rette og opprinnelige forstand komplett kompromissløs og ekstremt hard rock røsket ut av en annen tid og sluppet ned over samtiden som ei kulturell atombombe der de «ctrl+alt+delete»-er alt.

Referansene står i kø, og det er kanskje unødvendig å namedroppe mange av dem, men når vi først er så heldige å ha noen uforskammede jyplinger som er så forbanna bra som dette, trengs de store ordene og skrytet også å skrus på elleve, parallelt med musikken.

Bassriffet på åpningssporet gir friske assosiasjoner til Turbonegers epos «The Midnight NAMBLA», «Bleeding Skin» gir vink til tidlig New Bomb Turks, «Pogu Jumps» har masse av den nådeløse frekkheten og galskapen til Anal Babes, «Too fast, Too Young» bringer tankene til årgangs-Murder City Devils, «I Wanna Fuck» viser fingeren til Poison Idea, «Murder Maids»-låten kunne vært en tidlig utgave av Gluecifer, og The Clash spøker muntert i kulissene under «Surf and Skate», men i stedet for å rasle med kjettingene, pisker de seg selv på ryggen, i ren ærbødighet og takknemlighet.

Og sånn kunne man holdt på. Det kuleste er at midt i dette heidundrende øset av fuzz og blodtørstig gladvoldsaggresjon, er det elementer av så vel metal og hardcore, som det også er av kontant powerpop. For de skriver dritbra låter, og de smeller dem av som seriekoblede kinaputter, som hadde vært den perfekt infantile herpingen av Aschehougs hagefest eller Nobelkonserten. Eller begge deler.

Flere av låtene er uhyggelig fengende og sterkt vanedannende, og det er potensial til minst 6-7 singler her.

Singelen «Punkz n Polaroids», som allerede er ute, er noe av det mest catchy jeg har hørt på denne siden av The Good The Bad and The Zugly, et band som har vært en frisk vitaminpille i norsk rock det siste tiåret, og som Murder Maids nå ypper til bråk og vil måle krefter med. Og molotovcocktail-odet til Barnevernet i «Child Protective Services» er altså så latterlig bra og fly forbanna punkrock, i skjæringspunktet mellom Zeke og gammal Dwarves, at det aldri kommer til å bli høyt nok.

Og det syke her: De fem medlemmene er (med mindre jeg ryker på en svært vellykket practical joke her) ikke mer enn 19-20 år, noe som knapt er til å fatte, simpelthen fordi det er så sinnssykt stramt og velspilt, at man skulle tro de hadde holdt på i masse år.

De to gitaristene lesser på med utsøkt riffsnadder, til en usedvanlig tight rytmeseksjon som virkelig gjør mer enn bare å holde takten, der lekre bassganger (de er det mange av over hele skiva) stanger perfekt balansert til en trommis som høres ut som han prøver å drepe slagverket sitt (tommelen opp for snasne og doble basstrommer i crescendoet «Sickness = No Love», forresten).

Og med en vokalist i Naoh Valentin Foshaug, som høres så autoritær og troverdig forbanna ut at et regionalt Nidaros-statskupp føles nært forestående, er de allerede i mål. Det er ingen akilles her. Selv låttitlene er eminent barnslig-kule.

Bandet er allerede der de skal være, og når de på toppen av alt har fått en durkdreven produsent (Per Borten) som holder studioaktivitetene i stramme tøyler, er det bare å gratulere. For dette en halvtimes potensielt fremtidig klassiker innen hard norsk rock, og allerede i januar har vi en kandidat til årets beste rockalbum. Intet mindre.

Jeg er rystet. Og nå må denne forpulte pandemien snart gi seg, så man igjen kan komme seg på klubb og oppleve musikk som dette live, for der bringes den jo bare opp ytterligere en dimensjon.