Tukler med Hamsun – og lykkes

Elias Jung ivaretar og utvikler Hamsun-historien i plateformat.
HAMSUN-PLATE: Stian Grønbech alias Elias Jung lager ny kunst av Knut Hamsuns dikt.  
        
            (Foto: INGRID STENSEN)

HAMSUN-PLATE: Stian Grønbech alias Elias Jung lager ny kunst av Knut Hamsuns dikt.   Foto: INGRID STENSEN

Tromsø-baserte Stian Grønbech har flere gode utgivelser under beltet, gjennom sitt kunstneriske alter ego Elias Jung. Dette er første gang lofotværingen skriver musikk til dikt, og «Paa De Vilde Spor» kobler Knut Hamsuns lyrikk med nykomponert folk, rock og visesang over et helt album.

Grønbech skal berømmes for å i det hele tatt tørre dette. Navnet Knut Hamsun fremkaller en viss ærefrykt hos mange av oss, og jeg må innrømme at jeg tilnærmet meg dette prosjektet med en viss skepsis i bakhodet.

Personlig har jeg, som Grønbech, et forhold til Hamsun som strekker seg tilbake til starten av tenårene. Men jeg kjenner Hamsun som forfatter, og har heller liten erfaring med hans dikt.

Spørsmålet som lytter, var om denne plata kunne bringe meg nærmere Hamsun på noe vis – eller få et nytt syn på hans ordkunst. Svaret er ja; ordene til forfatteren er sterke, fargerike og levende også i en musikalsk setting.

Fra første strofe av «Paa De Vilde Spor» er det tydelig at Grønbech har tilnærmet seg disse diktene med respekt, innsikt og kjærlighet. Nettopp kjærligheten står sentralt også i flere av diktene, som hovedsakelig er skrevet av en ung Knut Hamsun.

LES OGSÅ: Tar nytt Hamsun-prosjekt til scenen og albumformatet

Grønbech nøyer seg ikke med å fremføre lyrikken. Han synger den, og har laget melodilinjer som passer stemningen i diktene godt. Musikken fremstår som et skreddersydd supplement til tekstene. Noen steder, deriblant «Saa Vender Jeg Om» tramper Grønbech og hans medspillere hardt i gulvet, mens orkestreringen er kraftig som selve naturen. Andre steder, som i «Efter Festen», får et piano eller en gitar gjøre den ensomme jobben med å sette stemninga.

Uansett hvilken musikalsk drakt som tas på, får lyrikken får være stjerna.

 

For meg er Hamsuns genialitet at han evner å skape så klare bilder og sterke følelser med sitt helt egne språk. Som komponist har Grønbech noen likhetstrekk med artister som Odd Nordstoga og Vidar Vang; alle evner å lage mektige landskaper av enkle melodier. Slik musikk passer perfekt til historiefortelling, og i denne albumsettingen fremstår Hamsuns dikt mer som nettopp historier enn jeg hadde forventet.

At Grønbech ikke synger diktene på sin egen dialekt, men heller bruker Hamsuns skriftspråk, er forståelig. Man vil jo tukle minimalt med mesterens ordkunst.

Samtidig fremstår denne «gammelnorsken» som et fremmedelement det er vanskelig å integrere i musikken på en naturlig måte. Lyrikken og musikken kommer fra helt forskjellige tider og steder, men Grønbech tilrettelegger allikevel for et slags kunstnerisk samliv mellom de to komponentene.

Selve lyden er lytefri. Dette låter rett og slett svært lekkert. Ikke rart, da Grønbech har lokket stjernetrioen Kjetil Dalland (bass), Ole-Jakob Larsen (trommer) og Håvard Stangnes (gitarer) med seg i studio. Produsent Sivert Henriksen har bygget et stort og luftig kompleks av disse tretten godt sammensatte låtene.

Albumets middagshøyde nås i «Alrunen», hvor Arktisk Filharmoni virkelig slår seg løs til et nydelig og omfangsrikt arrangement skrevet av Tromsø-komponisten Alexander Aarøen.

Det er imponerende hvordan Stian Grønbech har evnet å lage helt ny kunst av Hamsuns diktning. Denne plata lykkes i å både ivareta og utvikle en del av norsk kulturhistorie mange av oss ikke kjenner så godt som vi kanskje burde.