Egon Holstad og Helge Skog tar nå Feedback-spalten «Rockens sorte får» hjem til gamlelandet! Tiden er inne for å kaste lys over et knippe av musikkens norske askeladder. Tellusalie er med sin svanesang «The Man Across the Fountain» første band ut i Feedbacks nye klassikerspalte Norges sorte får.
Tellusalie var ikke kule. De spilte ikke «indie», og var åpenbart ikke sponset av Carlings. Bandet kom heller ikke med klikkvennlige utsagn i de få intervjuene som nådde offentligheten.
Er det derfor disse sjeldent musikalske østfoldingene skled av kartet i musikk-Norge – uten at noen etterlysning ble sendt ut?
I Norge anno 2009 visste vi åpenbart ikke hvor godt vi hadde det. «The Man Across the Fountain» virker riktig nok heller ikke til å ha klort seg fast i den offentlige bevisstheten anno 2021, på tross av at plata er en glimrende og annerledes juvel i smykkeskrinet vi kaller Norsk Rock.
Etter to plater med enkelte gullkorn var Tellusalie for 12 år siden et nokså kjent navn i, la oss kalle det, den norske undergrunnsrocken. Eventuelt «bandet til han broren til Tommy Tokyo», ettersom sistnevnte i denne perioden var rene maxi-yatzy-leverandøren for terningkasttrillerne i norsk presse.
Jeg husker allikevel «The Man Across the Fountain» som noe av et sjokk. Plata var ulik alt annet (selv om noen halvdøve latsabber omtalte Tellusalie som nok et folkrockband), og albumet skiller seg enda mer ut i dag.
En konsert Tellusalie holdt på mitt kjære Blå Rock Café minnes jeg som en euforisk opplevelse. Denne gjengen hadde cirka like høy rockestjernefaktor som en gjeng gartnere midt i et slag backgammon, men intensiteten umulig å unnslippe.
Låtene traff hardt, også fra scenen. At et juletre (!) forsøksvis ble brukt som perkusjonsinstrument, gjorde ikke seansen mindre spesiell.
Denne skiva har aldri forlatt meg. Svanesangen til Fredrikstad-bandet har blitt som en god venn man ofte vil henge med. De 18 låtene tilbyr både en skulder å gråte på, og en tjommi å skåle sammen med.
Albumet er noe jeg personlig knytter til flere gode og mindre gode opplevelser det siste drøye tiåret. En jul ble «The Man Across the Fountain» noe av en besettelse. Jeg måtte høre den minst en gang hver dag. Det var noe med roen i omgivelsene; fraværet av stressfaktorer ga denne plata enda større spillerom inni knollen min.
Platas nakne, samtidig kosmiske og grandiose åpningsspor «Living In A Dream» fungerer som en perleport til en midlertidig musikkhimmel. Her snakker vi ikke romklang, men verdensromklang.
«Stemningsfullt» er et overbrukt ord, men balladene til Tellusalie tar deg bort fra alt og alle. Denne plata har flere av disse låtene som er mer enn bare en låt, men mer som individuelle avstikkere ut i nattehimmelen. Tittelsporet er i alle fall en reise i seg selv.
«Det lages ikke plater som dette lenger» er en påstand man ofte serveres av skråsikre gubber i diverse musikkforum på nettet. I tilfellet «The Man Across the Fountain» frister det å si at dette faktisk stemmer. Samtidig ble aldri laget en norsk plate som dette før 2009 heller.
Mye av æren for dette musikalske gildet hører nok hjemme hos platas produsent Knut Schreiner. Over hele «dobbeltalbumet» vises det en gjennomgående forståelse både for sanger Ole Jørgen Ottosen og bandets finurlige karakter, samt musikkens emosjonelle kraft.
Noen ganger fremheves dette med storslått instrumentering, andre steder dras lytteren helt ned på «ground zero» – der Ottosens klynking ved pianoet virkelig stikker i deg. At Turboneger-gitaristen og bandet klarte å skape en så sterk musikalsk enhet av så mange forskjellige, til dels «speisa» komponenter, er imponerende.
«The Man Across the Fountain» ender opp som det perfekte puslespillet man alltid vender tilbake til om man søker ro i sjelen. Disse 72 minuttene er som en hyllest av albumformatets makspotensial. Omslagskunsten laget av regneserieskaperen Jason gir skiva en visuell dimensjon som gir nok en inngangsport til musikken.
Stemmen til frontmann og låtskriver Ole Jørgen Ottosen er selvfølgelig sentral gjennom hele reisen. Ottosen har et tydelig likhetstrekk med Neil Young i at han tøyer stemmen helt til, eventuelt over, grensa.
Den underfundige enderimlyrikken blir, for lytteren, som positivt tankespinn satt i sammenheng med musikken. Musikken evner på sin side å fremstå som temmelig rotløs selv om ankerfestet er nettopp roots/folkrocken.
Ottosen og hans band var nominert til Spellemannpris i kategorien populærkomponist, med bakgrunn i de innholdsrike og originale låtene på denne plata. Askeladdene fra Fredrikstad måtte dog innse at Röyksopp-gutta var mer populære komponister i juryromme.
Det er ikke så farlig. Musikk som dette dør aldri. Derfor tar jeg veldig godt vare på mitt fysiske CD-eksemplar, i frykt for at de lunefulle streamingudene skulle slette alle digitale spor av «The Man Across the Fountain» i fremtiden.
PS. Selv om det ikke blir flere Tellusalie-utgivelser har Ole Jørgen Ottosen et nytt band kalt The Running Numbers, som du herved anbefales å låne et par ører til.