Simpelthen totalt uangripelige

Sterkt og etterlengtet comeback fra to av Skandinavias viktigste musikalske bakmenn.
Forrige gang de ga ut skive var det lov å røyke sigaretter innendørs. Så det er en liten evighet siden. Men var det verdt all ventingen? Ja, det var det virkelig.  
        
            (Foto: Johan Bergmark)

Forrige gang de ga ut skive var det lov å røyke sigaretter innendørs. Så det er en liten evighet siden. Men var det verdt all ventingen? Ja, det var det virkelig.   Foto: Johan Bergmark

Det føles som en evighet siden jeg så denne bejublede, svenske duoen på Blårock. Foran et fjetret publikum leverte de et sett med mollstemte, nedstemte og sakrale pianoballader, en miks av selvskrevet gull og videreforedlet snack der alt fra The Stooges, The Hellacopters og Bob Marley ble transcendert til Hederos & Hellbergs egne eliksir av rock-noir.

På scenen satt Mattias Hellberg og pimpet rødvin, strirøkte sigaretter og sang ømt, til de følsomme pianoarrangementene fra makker Martin Hederos, mens publikum gispet etter (frisk) luft og holdt et ekstra hardt tak rundt sidedama og -mannen.

Det ble røkt sigaretter på scenen. Så det er en jævla evighet siden. Det var lov å røyke innendørs (innendørs!), som om det var verdens mest naturlige ting å gjøre. 2003, det 18 år siden det. Man kan bli sentimental og forskremt av mindre. Den gang hadde duoen gitt ut to skiver og en EP på bare tre år, og de hadde for lengst spilt seg inn i Skandinavias musikkhjerter.

I hjemlandet ble de svære. I Norge var de favoritter blant et smalere, men like fullt svært hengivent publikum. Så var det over, både konserten, innendørs røyking og duoens eksistens.

 

Skivene deres er helt enorme, og svært slitesterke, og de er jevnlig innom undertegnedes lytterunder. Og det har saktens vært et tomrom etter dem, som har skreket etter en oppfølger, muligens fordi det ikke er noe der ute som ligner på dem. I mellomtiden har Martin & Mattias (nei, ikke si hvilken tenåringsduo det minner deg om!) gjort seg sterkt bemerket som bidragsytere til alt fra Ane Brun, Håkan Hellström, Erlend Ropstad, Jannove Ottesen, The Soundtrack Of Our Lives, Christian Kjellvander, Tonbruket osv.

Men nå er den altså her, den på alle måter svært etterlengtede oppfølgeren. Og vi trenger den faen meg nå. Som forfatter Peter Birro skriver i presseskrivet, med referanser til platas tittel: «Den får dig att stå ut i ubåten. Tills vi ses igen, på andra sidan mörkret, när all den här skiten är över. Och vi kan fortsätta vår resa. Tillsammans mot ljuset».

Pompøst? Svulstig? Voldsomt? Ja, ja, ja. Men det er likevel helt forbanna rett, for er det noe vi trenger nå, er det akkurat dette. Denne gangen har de skrevet alt materialet selv, i stedet for å lene seg på tolkninger, oversettelser og omarrangerte versjoner av andres mesterverk. Og det låter også umiskjennelig dem selv hele veien.

De tandre tangentene til Hederos oljer maskineriet på sedvanlig, elegant vis, mens Mattias trakterer munnspill og synger inderlig, vakkert og uaffektert, som om han aldri har gjort annet. At han for det meste anvendes som gitarist er ikke rart, han er en jævel på gitar også, men han er minst like god bak sangmikrofonen. Derfor er det all grunn til å minne om de sørgelig forbigåtte soloskivene hans, som burde nådd adskillig flere.

SUKSESSOPPSKRIFT: En dunk med rødvin og et instrument med noen tangenter er alt som skal til for å lage god stemning og pur magi.  
        
            (Foto: Magnus Sveningsson/Facebook official)

SUKSESSOPPSKRIFT: En dunk med rødvin og et instrument med noen tangenter er alt som skal til for å lage god stemning og pur magi.   Foto: Magnus Sveningsson/Facebook official

Christian Kjellvander och Frida Hyvönen gjester her, men det er jo først og fremst duoen selv som skinner. Å plukke frem enkeltspor her, føles litt urettferdig. Men den ene coverlåten er allerede lett en kandidat til årets låt, en helt hjerteskjærende fin versjon av avdøde Strängens (som var gitarist i The Hellacopters, akkurat som Mattias selv var en kort periode) «Din hand», en låt duoen også spilte i låtskriverens begravelse. Tonet ned fra en spenstig og kontant gitarlåt, til en pianoballade, er den blitt en nær, varm og fryktelig vakker sang.

Tekstene er likevel jevnt over litt mer håpefulle, enn de til tider dystopiske sjeledypdykkene på de forrige skivene, uten at dét ødelegger den godtriste og melankolske stemningen. Det er, tross alt, ikke gladjazz vi snakker om.

Hederos og Hellberg kunne tonesatt tekstene til fylkeskommunale utredninger og fått det til å fremstå som høyverdig kultur. De er simpelthen totalt uangripelige, med et hederlig unntak av coveret, som ser ut som noe en gjeng overfølsomme kids på Steinerskolen har laget i en prosjektoppgave som heter «vennskap og fred», og som utfordrer Sverre Kjelsbergs «Drømmen é fri»-kalkun av et cover. Men det er jo, takk og lov, musikk dette handler om.

Nå er det bare å glede seg til vi kan se dem live igjen, med snus i stedet for røyk, og til neste skive, som vi kan håpe at er klar før det har gått 18 nye år. 2039 føles litt for lenge til nå. Strøken femmer, dette.