Pearl Charles har blitt sammenlignet med Lana Del Rey og Jenny Lewis. Hun har en brokete fortid både som én halvpart av folkduoen The Driftwood Singers, og som trommis i (det tidvis briljante) psykedeliabandet The Blank Tapes.
På sitt andre album rister 29-åringen av seg all bagasje, setter seg bak rattet uten setebelte, og finner den perfekte rånestripa mellom Californias solkyst og the dirty south.
Rett fra avspark fyker frøken Charles opp i fleisen på lytteren. Energibomba «Only for Tonight» låter som om Sly Stone tar over ABBA, og gjør Laurel Canyon om til et dansegulv med alle rettigheter og fri bar.
Artisten fra L.A. har sine musikalske røtter er godt stykke lenger øst – dypt i den amerikanske sørstatsgjørma. Dette ankerfestet blir allikevel aldri en fotlenke for Pearl Charles. Hun sparker opp grinda i de fleste båser, samtidig som hun blottlegger en sterk kjærlighet til både 60-, 70- og 80-tallet.
«Country-disco». Uttrykket er cirka like innbydende som «myggparykk» eller «hostesmørbrød». Men uansett hva dette er – det funker! I Pearl Charles’ festlige og fordomsfrie selskap kan synth og lap steel hoppe i køya sammen, med godlyder som resultat.
Sterke popmelodier danner basisen hele veien. Om John Lennon hadde produsert The Supremes ville «All the Way» vært et logisk resultat. «Take Your Time» kunne vært en hit for First Aid Kit så vel som Christina Aguilera.
Pearl Charles trykker nådeløst på den emosjonelle hovednerven. Hun finner en perfekt balanse på vippepunktet mellom tristesse og trøst. 29-åringen behersker kunsten å skvise et perfekt antall dråper sitron oppi honningkrukka.
Som sanger besitter Charles en dempet autoritet. Hun er tøff i trynet, men tøffer seg aldri. Hun lager gjerne litt drama, men blir aldri masete.
Charles mestrer derfor en klassisk countryballade på beste vis. Hun eier virkelig tittelsporet, som er albumets store tåreperse.
«Magic Mirror» er en uanstrengt nytelse. Det er bare å suge til seg solstreifet, og la håret blafre i vinden sammen med Pearls Charles.
