Til Tommy Nordeng (1967-2020). Takk for at du introduserte meg for Townes, på en studenthybel i Tromsø en høstkveld i 1990. Jeg har aldri fått en bedre eller viktigere anbefaling. R.I.P., big man.
[Det er ei spilleliste helt nederst i saken - både Spotify og Tidal. 50 låter og tre timer med det aller beste av Townes]
Townes Van Zandt solgte aldri masse skiver. Han har en ganske begrenset produksjon, og på sine siste 20 leveår ga han bare ut to studioskiver. Det han spilte inn og ga ut fra perioden 1968-1978 savner likevel sidestykke i musikkhistorien, og er på et så eget nivå av storhet, briljans og genialitet at jeg synes alle andre som har drevet med det samme må finne seg i å se oppover mot ham, når det kommer til låtskriving.
Det er vanskelig å sette fingeren på hva eksakt det var med musikken og låtene hans som genererte den udefinerbare storheten. Begrep som hudløs, genuint, sjelfullt og ektefølt er så loslitte og oppbrukte at det ikke gir noen mening lenger, men når det kommer til Townes er musikkens hans selve inkarnasjonen av alt dette.
Han var dessuten en helt ekstraordinært god vokalist, som sang hver tone som om han røsket ut sitt eget hjerte fra brystkassa og vridde det tomt for blod i hver frasering. I tillegg hadde han en gitarteknikk som, særlig på skivene fra det første tiåret som plateartist, var eksepsjonell.
Tekstene hans var både knallharde, triste, melankolske, smarte, underfundige og fortryllende vakre på én og samme gang. Han skrev likevel aldri noen låter med politiske slagord, eller rene kjærlighetsballader uten rom for tolkning. Ingen «We Shall Overcome», «Keep on Rockin’ in the Free World», «Masters of War», «The Times They are A-Changing» eller «This Land Is Your Land».
Ei heller noen utvetydige kjærlighetserklæringer perfekt egnet for Valentines. Ingen «Can’t Help Falling in Love», «I Walked the Line» eller «I Love You Because».
Tekstene hans er vel de jeg har brukt mest tid på å trenge gjennom av all musikk jeg har hørt på, men jeg blir egentlig aldri ferdig med dem, fordi de hele tiden avdekker nye sider ved seg. Mange av dem er tvetydige. De aller fleste er smarte og underfundige.
Her er en gjennomgang av alle skivene hans, en fuckings prosess av en jobb. Eller «jobb», det føles jo feil å kalle dette jobb, enn si få lønn for å gjøre dette. Uansett: Here we go!
«In the Beginning» (2003 – innspilt i 1966)
Dette er den eneste av skivene på denne listen som ikke regnes inn i den ordinære diskografien hans, og den kom ikke ut på markedet før i 2003. Det er likevel et fullt album, og fortjener å bli omtalt som et regulært et, til tross for at det er sparsommelig med opplysninger rundt innspillingene. Og det er spilt inn i Nashville to år før debuten, fra en purung Townes (22), attpåtil med låter som ikke er på noen av de kommende utgivelsene.
De ble heller ikke gjort på mange av de utallige konsertene hans som er utgitt posthumt, og det er i det hele tatt helt ubegripelig, da mange av dem er blant hans aller sterkeste. Kassettbåndene ble takk og lov funnet, dessverre etter hans død, og det var skummelt og skjellsettende å høre på et tidspunkt der man trodde at alt av studiomateriale av ham var gitt ut for lengst.
At den måpende sterke «Black Crow Blues» er skrevet av en ung mann henger ikke på greip. Jeg-personen i låten ligger for døden (eller synger han fra det hinsidige?), skuer tilbake på livet sitt og ber kjæresten finne seg en ny mann og komme seg videre i livet. Til tonene av en mollstemt gitar klemmer han ut disse linjene:
It’s a hard road you’re traveling, you can’t walk it alone
Find a big man to stand beside you
Take him down to he river and show him my bones
Tell him there lies a friend I once knew
Det er jo ingen 22-åringer som skriver slikt. Men så var dette mannen som også skrev «Waiting Around to Die» bare to år senere.
Skiva består utelukkende av eget materiale og inneholder også noen nokså atypiske Townes-låter, der han beveger seg mer over i soulgata, som «Hunger Child Blues» og åpningssporet «Black Widow Blues», låter med masse perk og et fullt og potent band hvis medlemmer dessverre er ukjente.
Her gjør han også noen av sine aller fineste sangprestasjoner, og viser at han med letthet også kunne knallet ut noen rene soulskiver, om han selv hadde villet det. Jeg holder denne skiva høyt - i en katalog som fra før savner sidestykke. Helt obligatorisk. Sterk femmer eller en sekser? For alle andre hadde det vært en flat sekser. Da gir jeg også Townes det.
«For the Sake of the Song» (1968)
(Den finnes også utgitt under tittelen «First Album», men det er altså identisk skive, bare med en mye dårligere tittel)
Det skulle ta to år til før han fikk ut debuten, ei skive der samarbeidet med både Poppy Records’ Keven Eggers og produsent Jack Clement var sentrale. Tittelsporet innspilt på en demo var det som skaffet ham kontrakt, og på nytt reiste han til Nashville.
Konsertene hans var allerede blitt en snakkis, og ryktene om denne underfundige, unge skikkelsen som paralyserte publikum med sine råsterke låter og inderlige fremførelse, hadde etablert seg. Skiva ble derfor mottatt som en skuffelse da den kom ut rett før jul. Den var orkestrert og overprodusert, og var i det hele tatt ikke noe som appellerte til purister.
Jeg er personlig helt enormt uenig med mange som mener at de fleste skivene hans er nettopp overproduserte, og synes dogmatiske countrypurister er noen trangskallede knalliser, men akkurat her synes jeg motvillig at de har litt rett, og det er neppe tilfeldig at de fleste av låtene senere skulle spilles inn i nye, og bedre, versjoner.
Men likevel, når du debuterer med ei skive som inneholder låter som «Tecumseh Valley», «Quick Silver Daydreams of Maria», «I'll Be There In the Morning», «Waitin' Around to Die» og det helt gispende vakre tittelsporet, er det begrenset hvor på snørra det kan gå også. Som det heller ikke gjorde.
Av alle hans klassiske skiver, er det denne jeg har spilt suverent minst, og det skyldes nok at mange av versjonene som skulle dukke opp på senere skiver var betydelig bedre. Men avslutningen, «Sixteen Summers, Fifteen Falls», er noe av det aller hardeste (og mest underkjente) han skrev, om tenåringsjenta han elsket, som han finner død i senga, der hun har kjørt en kniv inn sitt eget hjerte.
Og hele tragedien tonesatt av en melodi, en gitar og en vokal vakrere enn det aller meste. Et lite stykke Townes, det. Vakkert, tragisk og brutalt – og foreviget inn i skarve 2 minutt og 35 sekund. Han var i gang.
«Our Mother the Mountain» (1969)
Oppfølgeren skulle komme bare fire måneder senere, et mesterverk av ei skive jeg fortsatt har til gode å høre bli overgått av noe annet. «Our Mother the Mountain» er rett og slett noe av det beste som er laget av musikk, og det er ingenting her jeg ville forandret noe på. Enkelte tradisjonalister pleier å påpeke at strykerne og fløytene er pålesset og unødvendige på låtene de er lagt på, men det er en bisarr innvending, helt uten substans i et univers der fornuft gjelder.
Her kunne jeg skrevet ei bok om hver og én av de 11 låtene, men skal begrense ordgyteriet noe. For dette er ei perfekt plate, laget av et geni som fortsatt ikke har tatt skade av et liv og en livsførsel som senere skulle redusere både stemme, gitarspill og kreativitet. Men her er alt på plass og vel så dét. Townes Van Zandt i 1969 spilte – bokstavelig talt – i en egen liga, og det var mange gode, og mye mer kjente, utfordrere.
Emmylou Harris, som spilte en supportjobb for ham mellom de to første platene, har i flere intervju fortalt hvor fullstendig lamslått hun ble. «I had never heard those kinds of lyrics with those melodies; the haunting quality in his voice was like the ghost of Hank Williams», sa hun i et intervju med The Guardian for cirka 10 år siden. Forståelig nok. Harris skulle senere spille inn flere av låtene hans i gjengjeld, og gi ham etterlengtede royalty-inntekter.
«Kathleen» er vel den mest kanoniserte av alle genistrekene som ligger tett stablet her. Og det blir ikke mer townsete enn åpningslinjene:
It's plain to see, the sun won't shine today
But I ain't in the mood for sunshine anyway
Maybe I'll go insane
I got to stop the pain
Or maybe I'll go down to see Kathleen
Tekstene til Townes er sjeldent overtydelige tablåer, men vel vitende om hans indre demoner, er det vanskelig ikke å lese «Kathleen» mer som en metafor for opiater enn som talen om et kvinnemenneske. Vanvittig låt uansett, og formelig en av hans beste, og strykerne her er vidunderlige.
Jeg elsker dem, de helt perfekte strykerne, og det er latterlig å ville ønske dem bort, for at det angivelig gjør det hele «mer autentisk». Fuck «mer autentisk». Da engelske Tindersticks spilte den inn 25 år senere (en oktav lavere), var nettopp strykerne sentrale, og de blåkopierte dem. Fordi de skjønte verdien av det. Og Tindersticks har alltid skjønt jævla mye.
Skal ikke namedroppe flere låter, da dette er skiva man må dykke helt ned i, uten å skippe, og uten å gjøre noe annet samtidig, bortsett fra å drikke. Men «Why She’s Acting This Way» er en låt så perfekt, så uimotståelig vakker, og så lyrisk treffende og kryptisk, at jeg har lest den flere hundre ganger uten egentlig å klare å knekke den helt. And I love it.
Den innledende, spinkle stålstrengeren. Og vokalen. Trøste og bære, han synger så bra her. Elsker i så måte at han jukser i førsteverset:
And the mockingbirds grieve
'Cause they can't make her cry
And they'll soon start to believe
That the lady has died
Han får ikke «believe», et ord med to stavelser, til å passe inn i versrekka, og samtidig til å rime på «grieve», så han bare hekter av den første E-en og synger «’blieve», som da fjerner den ene stavelsen og får det til å passe. Geni.
Og dette sisteverset, der fløytene har kommet inn (som maner frem det uunngåelige knekket i hjertet på lytteren) er jo alene noe noen smarte mennesker burde ha skrevet en hel avhandling om. En lyrikkens Mona Lisa, kapslet inn i tolv korte linjer.
No need to glance back again
There ain't nothin' to see
Just this drunken old man
And this woman and me
And you've made it quite plain
That we're just wastin' time
And you say it seems strange
That I'm staying behind
But don't you worry 'bout me
I can make it alone
'Cause I got no place to be
And I ain't far from home
Skiva ble dessverre ingen kommersiell suksess, til tross for noen få og gode anmeldelser, men igjen var det dette puristgnålet om at han var best alene med kassegitar og bla bla bla. I stedet burde hele verden ha hyllet ham, samt påpekt hvilken gjeng han hadde med seg i studio.
Mike Deasy, Don Randi, Lyle Ritz, Chuck Domanico, Charlie McCoy og James Burton var folk som hadde spilt med Nanci Sinatra, Lee Hazlewood, Linda Ronstadt, Chet Baker, Bob Dylan, Elvis Presley og en haug andre celebriteter. Og det låter jo helt perfekt.
Fuck det mølet om «ekte» og «ikke nedstrippet nok» og alt det der. «Our Mother the Mountain» er optimalisert kunst på det høyeste nivå som noensinne er laget, og kan med letthet måles opp mot de største verkene til Picasso, Coppola, Chaplin, Mozart, Shakespeare, Dickens og Dylan. Og det er bedre.
Liker dessuten coveret så godt. Cowboyhatten til tross, er skiva ganske løsrevet fra alle genre. Og de brillene? De har jeg aldri sett ham med på noe annet bilde.
Den mest soleklare terningkast 6 i hele terningens historie.
«Townes Van Zandt» (1969)
Allerede i juli gikk han inn i studio igjen, for å spille inn den selvtitulerte tredjeskiva, og bare to måneder etter var den ute. Akkurat dette er verdt å dvele litt ved, for det er regelrett spinnvilt.
På under ti måneder hadde altså Townes sluppet sine tre første skiver, samtlige av dem klassikere, og der to av dem er noe av den mest fullkomne musikken som noen gang er foreviget i riller.
Vår mann var on fire, og det bare haglet ut musikalske diamanter fra ham, attpåtil med noen tekster som den dag i dag savner sidestykke. At det var fra en mann i første halvdel av tjueårene er direkte skummelt.
«TVZ» inneholder også en sjeldent rytmisk låt, den svært atypiske «Fare Thee Well Miss Carousel», det nærmeste han var å skrive en catchy poplåt. Den er lett en topp fem-favoritt for meg. Refrenget er så idiotisk fengende, og med en så følsom og underliggende sårhet i seg, at man håper den aldri skal slutte. Jeg blir irritert av fadinga på slutten hver gang jeg hører den, simpelthen fordi jeg aldri vil at den skal bli over.
Dette er den første skiva Townes begynner å spille inn låter på nytt, noe han skulle fortsette med utover. Hele fire av skivas 10 låter er også på debuten, men samtlige av dem er bedre her, noe som derfor ikke får det til å virke billig eller preget av latskap. Eposet «For the Sake of the Song», som attpåtil var tittelen på debuten, får til og med være åpningsspor. Her sitter den bedre.
«(Quicksilver Daydreams Of) Maria» er litt mer nedstrippet, men er også fin originalt, så den er litt vanskeligere å skjønne hvorfor måtte nyinnspilles. Det er likevel to andre låter som rykker opp en hel divisjon her, og det er «I’ll Be Here in the Morning», som fremstår litt døll og ordinær på debuten, men som her får frem låtens sårhet og, som så ofte med Townes, tekstens spaltede og selvmotsigende budskap. Ei svimlende vakker kjærlighetserklæring, som samtidig skildrer ei rastløs sjel som ikke greier holde seg i ro, og som vil ut og bort.
«Waiting Around to Die» løftes også opp ytterligere, låten som mer enn noen andre skulle bli hans signaturlåt, og som ifølge han selv var den første seriøse låten han skrev. Altså, da er du faen meg mørk og morbid til sinns.
Sekvensen i filmen «Heartworn Highway», der Townes sitter i kjøkkenet i trailerpark-boligen sin og spiller denne låten til Cindy, den unge kjæresten sin, og naboen, den pensjonerte smeden Seymour Washington, er noe av det vakreste og hardeste som er festet til filmrull.
Den gamle smedens øyne fylles med tårer etter hvert som låtens kølmørke tekst manes frem, og når tårene begynner å renne ned ansiktet hans, legger den unge kvinnen sine uskyldsrene og hvite hender over de grove og svarte smedhendene, mens Townes synger tindrende rent, og plukker nydelig på en rød stålstreng. Det er så fint, så strengt og så trist. Akkurat som Townes var.
«A Gentle Evening With Townes Van Zandt» (26. november, Carnegie Hall 1969)
Det er et vell av liveskiver der ute, men jeg tar med akkurat denne, både fordi det er den beste som ble foreviget med ham, men også for å illustrere at Townes her var i sitt livs form som låtskriver og performer.
26. november 1969 satte Poppy records opp et show på velrenommerte Carnegie Hall i New York, et aparte opplegg, der komiker, forfatter og borgerrettighetsforkjemper Dick Gregory og rockbandet Mandrake Memorial var hovedattraksjon, og der den ukjente texaneren Townes Van Zandt spilte support.
Selskapet gikk senere konkurs, Mandrake Memorial forble i undergrunnen og Dick Gregory huskes best for bøkene sine. Heldigvis hadde noen vett til å tape konserten til Townes, og denne skulle ikke komme ut før i 2002, og kun på CD, via selskapet Dualtone. Konserten, ni låter på en halvtime, er helt, helt fantastisk, og man kan høre hvordan han fullstendig bergtar et fjetret NY-publikum.
Townes var elendig på å tenke business, og fem av de ni låtene han spiller er selvsagt ikke engang fra skiver han da allerede hadde gitt ut, så noen promoaktivitet var ikke akkurat det han hadde i hodet. Ikke da heller. Og det er her han gjør sin første offentlige versjon av det som kanskje er hans aller beste, og aller mørkeste, låt (som jo sier sitt), «Rake».
Det kunne vært skrevet bindsterke verk bare om denne låten alene, der Townes vrenger hjertet sitt, full av anger, full av angst, full av selvfornedrende erkjennelser, men samtidig ganske truende, med et fandenivoldsk glimt i øyet. Det er en låt og en tekst som har alt, og den er både ubehagelig, og så himla vakker, at man vil revne hver gang man hører den. «Rake» får samtlige innspillinger fra Joy Division til å høres ut som Banana Airlines, og Nick Drake til å høres ut som Jon Niklas Rønning.
De siste linjene i teksten er av det gispende, episke slaget.
I buried my face but it spoke once again
The night to the day we're a bindin'
And now the dark air is like fire on my skin
And even the moonlight is blinding
Og denne urfremførte han altså i Carnegie Hall, sent i 1969, med det som er den optimale versjonen som er foreviget av den, studioversjonen (som skulle komme først to år senere) inklusivt. Hadde jeg kunne reist i tidsmaskin og sett hvilken som helst konsert som noen gang har funnet sted, hadde jeg valgt denne hundre av hundre ganger.
«Delta Momma Blues» (1971)
Det skulle ta to år til oppfølgeren kom, og i likhet med den halvoffisielle liveskiva nevnt ovenfor, er også denne spilt inn i New York, den minst townsete byen i hele USA. Skiva er mer Dylan- og bluesbasert enn de tre første, og også litt ujevn. Likevel er det ikke tegn til svakhet, han må bare måle krefter med sin eminente åpningstrilogi, noe de fleste andre også hadde slitt med.
Skiva består utelukkende av nye og egne låter, dog er åpningssporet «F.F.V.» en gammel country-trad., kanonisert av The Carter Family (under tittelen «Engine 143»), og tittelsporet (der låten heter «Delta Mama Blues») er hans første innspilte låt som er et samarbeid med andre, en låt han laget sammen med sine venner Cado Parish Studdard og Matthew Moore, som sammen med Townes utgjorde trioen Delta Mama Boys (han hadde tidligere skrevet «Mister Can't You See» sammen med forbildet Mickey Newbury, som havnet på sistnevntes 1968-debut «Harlequin Melodies»).
«Tower Song» er naken og sår, med kun Townes, en akustisk bass og harpe, der han forlater kona og det nyfødte barnet, og gir henne skylden for bruddet, samtidig som han innrømmer at han er for full til å håndtere det hele, og for full til å kommunisere med henne, bortsett fra gjennom en sang. Meta, vondt og knallhardt.
Det er likevel skivas to siste låter som stjeler all oppmerksomheten her. Først kommer nevnte «Rake», en låt du skjønner alvoret av bare etter den første strømminga på gitaren. Biografen John Kruth, som skrev boka «To Live's to Fly: The Ballad of the Late, Great Townes Van Zandt», virker helt besatt av «Rake», en låt han hele tiden kommer tilbake til. I kapittelet om denne skiva skriver han følgende om låten: «The first note from Van Zandt's guitar fans out like a drop of blood dispersing in the water». Og der skyter han blink.
Så avsluttes det hele med «Nothin’», en låt svenskene ville kalt en «rysare», en tekst som er tolket i det vide og brede av mange smartere folk enn undertegnede, og der diskusjonen går i om det er en låt om ensomhet, tap eller narkoabstinenser.
Den er uansett et av hans beste og råeste øyeblikk, og er også tolket av en haug andre, deriblant Calvin Russell, Evan Dando, Rowland S. Howard, Lucinda Williams, The Walkabouts og (ikke minst) Colter Wall. Da Robert Plant og Alison Krauss gjorde den på «Raising Sand», nådde den heldigvis et stort publikum, men dessverre for sent til at Townes selv fikk oppleve det.
Det blir for øvrig ikke mer Townes enn de siste linjene
Sorrow and solitude
These are the precious things
And the only words
That are worth rememberin'
Sukk. Slutte ei plate med «Rake» og «Nothin’». Det er lett verdensrekord i disiplinen «tidenes to beste sistelåter på ei skive». Ja, jeg har tenkt masse på det. Men det finnes ingen bedre. Ingen. Noensinne.
«High, Low and In Between» (1972)
Forgjengeren fikk gode kritikker, men ble heller ingen kommersiell suksess. Townes var dog i siget og gikk inn i studio igjen for å spille inn ny skive, rett etter den forrige kom ut. Og denne gang ble atlanterhavskysten erstattet med stillehavskysten og Los Angeles.
Har alltid vært så lidderlig glad i denne skiva, selv om jeg alltid hopper over førstelåten. Der forgjengeren sluttet med den tyngste dypvannsbomba av to låter, kjøres ballet her i gang med en spretten gladgospellåt, et spor jeg aldri har klart å absorbere. «Two Hands» er rett og slett litt enerverende, iallfall i denne versjonen. Live, bare med ham og gitar, kommer den mer til sin rett.
Derfra og ut er det bare ren honning som renner ut av høyttalerne, og flere av låtene er blant hans sterkeste i katalogen. Den nedstrippede «Highway Kind» er to minutters pur magi og «To Live Is to Fly» et av hans aller fineste øyeblikk, ofte referert til som Townes’ egen favoritt. Og den er litt klassisk ham, der den på den ene siden er en vidunderlig vakker og søt sang, mens det likevel ligger et mørke og bobler under. Bare åpningen indikerer at ikke alt er tipp topp
Won’t say I love you, babe
Won’t say I need you, babe
But I’m gonna get you babe
And I will not do you wrong
Likevel blir den ofte hyllet som en slags feiring av livet, og tittelen er til og med risset inn i gravsteinen hans, etter eget ønske. I følge seg selv skrev han den i drømme, i en periode da han bodde sammen med drikke- og musikervenneparet Guy og Susanna Clark.
Clark – som selv er en av de mest bejublede såkalte outlaw-ikonene – er den enkeltpersonen som vel er intervjuet flest ganger om Townes, forteller at det som irriterte og fascinerte ham mest med Townes, var hans evne til å fremføre nye låter som fiks ferdige byggverk, mens alle andre hadde løse skisser de klattet på frem til låtene var komplette.
Townes, derimot, kunne våkne opp om morgenen, spille en ny låt, fiks ferdig med fingerpickin’ og velformulerte, smarte og gripende tekster, for så å fremføre den live helt ubesudlet samme kveld.
Den lett deliriske «Mr. Mudd and Mr. Gold» er nok en slik sang Townes hevder «kom til ham» i drømme. Det avsluttende tittelsporet er storslagent vakkert, akkompagnert av pianoet til Don Randi, som noen få år tidligere hadde spilt på Beach Boys’ «God Only Knows». Han burde være minst like kry av denne.
Full pott, sine små skjønnhetsfeil til tross.
«The Late Great Townes Van Zandt» (1972)
Tittelen gjorde at mange trodde skiva var hans siste og at Townes nå var død. Coveret er mystisk og rart, og på baksiden er det et bilde av Townes som er så ko-ko at moren hans, ifølge Townes selv, begynte å krangle med en ansatt på ei platesjappe, fordi hun nektet for at det var Townes som var avbildet. Hun hadde et poeng.
Det er mange myter og historier om valget av tittelen. Den ene, og morsomste, er at Townes mente et dødsfall ville være bra for platesalget, men da Townes var konstant på veien og spilte konserter, ble myten vanskelig å holde ved like.
Likevel skulle skiva bli den som skaffet ham mest inntekter, ikke fordi den solgte noe særlig i sin samtid, men fordi låten «Pancho and Lefty» noen år senere skulle bli svært populær, fremført av andre. Først Emmylou Harris i 1976, og i 1983 fikk Willie Nelson og Merle Haggard den til å toppe Billboards country-liste, løftet som singel fra fullengderen med samme tittel.
Låten er fabelaktig historiefortelling, og er en rekke ganger rangert høyt over tidenes countrylåter etc., men det er egentlig litt urettferdig overfor resten av Townes’ katalog, siden han har mange betydelig sterkere låter. Så å si alle låtene på «Our Mother the Mountain» spiser den til frokost. Men den gjorde navnet hans større, og skaffet ham både TV-opptredener og spillejobber han ellers ikke ville fått, samt masse penger inn på konto.
Skiva som sådan er hans første som oppleves som ordentlig ujevn. Han høres nesten litt sliten ut, som nok har sine naturlige forklaringer, da han knapt var i ro på ett sted i disse årene, der et eskalerende rusmisbruk hadde begynt å prege både mental og somatisk helse.
Og nå hadde det begynt å kreve sitt. Låter som den likegyldige bluestrallen «German Mustard» og coverlåtene «Honky Tonkin’» (Hank Williams) og «Fraulein» (Lawton Williams) og «Don’t Let the Sunshine Fool Ya’» (fra bestevennen Guy Clark) oppleves mer som fyllstoff enn at han ønsker å pumpe nytt liv inn i dem.
Men det er jo selvsagt masse gull her likevel, og nok en gang er det på slutten av skiva at perlene triller ut. «If I Needed You» er en av hans aller fineste, en aldeles nydelig kjærlighetsballade, men der Townes igjen åpner døra for tolkninger. Som han selv angivelig skal ha sagt fra scenen en gang, da han spilte den, og noen ropte fra salen at den var det vakreste som fantes: «Don’t forget, there’s an «if»», hadde Townes svart tørt. Låten er også godt kjent og gjort i utallige tolkninger av andre.
En av Townes’ mest hjerteskjærende låter, og her er det selvsagt mange kandidater, er den tandre «Snow Don’t Fall», skrevet som et personlig minneord til Leslie Jo Richards, ekskjæresten som ble plukket opp som haiker og brutalt drept året før. Låten er så tander, så vond, så himmelsk vakker. Den kunne ikke vært skrevet av noen andre, og starter og slutter med samme vers.
Snow don't fall
On summers time
Wind don't blow
Below the sea
My loves lies
'Neath frozen skies
And waits in sweet
Repose for me
Han ble ofte spurt om å gjøre denne live, men nektet alltid, uansett hvor hardt publikum ønsket den. Dette var mellom ham og Leslie. Og det er en av de fineste kjærlighetserklæringene som er skrevet.
Skivas ehhh … dark horse er «Silver Ships of Andilar», en låt produsent og partner in crime, Jack Clement, sa at var mer en film eller ei bok, enn en sang. Den sju vers og over fem minutter lange låten er helt hypnotisk, superbt arrangert med dramatiske strykere, kor og vage tromboner, for ikke å glemme den raffe tromme- og perk-bruken til Kenny Malone, en mann kjent for å gjøre de samme bedriftene for Dolly Parton, George Jones, Merle Haggard, Johnny Cash m.fl.
Men det er jo Townes det alltid handler handler om, og her maner han frem den refrengløse og suggererende sangen, med en svært gripende tekst om den siste overlevende på et gammelt krigsskip, den utsultede, nedslåtte, forpinte og dødsdømte soldaten, som skriver ned sine siste ord og sender dem fra skipet i en flaskepost.
En antikrigssang, mener noen, mens den også er mulig å lese som en metafor på livet selv, der vi sendes inn i skjebnen, og der vi muligens ville gjort de samme feilene, de samme valgene og de samme tabbene om vi fikk et nytt forsøk. Tekster fra dødsleiet hadde jo Townes skrevet siden han var tidlig i tjueårene. Dette behersket han bedre enn de fleste.
Derfor er det ganske befriende at man får pusten igjen, da skiva avsluttes med den søte nattasangen «Heavenly Houseboat Blues», skrevet sammen med Susanna Clark, kona til kompis Guy Clark (og, etter alle solemerker, også Townes’ elskerinne).
«Flyin' Shoes» (1978)
Nesten seks år til neste skive var jo, på dette tidspunktet iallfall, noe av en evighet i Townes’ katalog. Et stadig forverret inntak av diverse legale og illegale rusmidler kunne vært forklaringen, for nå var det en artist som på mange måter hadde mistet grepet i sin egen karriere, så vel som i sitt privatliv. Dette til tross var han likevel produktiv, spilte masse konserter og turnerte konstant, med og uten band. Og han var i studio og spilte inn skiva som hadde arbeidstittelen «7 Come 11».
En stadig eskalerende krangel mellom produsent og vekselvis venn og nemesis Jack Clement, og Poppy Records-eier Kevin Eggers, førte til at mastertapen forble en tape og aldri materialiserte seg til et album. Poppy Records ble attpåtil slått konkurs, og dette er også grunnen til at «Live at the Old Quarter» heller ikke skulle dukke opp som plate før flere år senere.
«Live at the Old Quarter» finner du for øvrig behørig omtalt her
I biografien skylder de to sistnevnte på hverandre. Townes, som aldri hadde vært nevneverdig opptatt av innspillingsbiten av karrieren, var heller ikke blitt mer medgjørlig eller lett å ha med å gjøre. Så hele greia strandet og tapene skulle ikke komme ut før i 1993, da under tittelen «The Nashville Sessions». 10 av de 12 låtene var i mellomtiden sluppet på andre skiver, så skiva er utelatt fra denne gjennomgangen (et eventuelt terningkast hadde blitt en flat 4-er).
I stedet ble det booket studio på nytt, også denne gang i Nashville, og med Chips Moman i produsentstolen, en mann som tidligere rattet lyd og spilte gitar med størrelser som Gene Vincent, Aretha Franklin, Elvis Presley og Box Tops, i tillegg til en drøss singler for Stax-labelen.
Jeg synes selv at «Flyin’ Shoes» er litt underkjent i Townes’ katalog, noe jeg neppe er alene om, siden det er ei plate der mange av låtene er tolket av mange artister. Likevel nevnes den sjelden blant hans mest klassiske album. Mulig jeg blir grepet av et vemod, at jeg legger godsiden ekstra til, for dette er – dessverre – det siste albumet han synger skikkelig bra på, og det vannskillet plata dermed etterlater seg, gjør at den markerer et slags punktum i en av de sterkeste platekatalogene som er laget.
Enkeltlåtene her er da også himmelropende briljante, og det er ingen direkte svake overhodet. Selv coverversjonen av Bo Diddley-klassikeren «Who Do You Love?» fremføres som om han virkelig mener det. Et liveopptak av «Rex’ Blues», som er identisk med den som er på «Live at the Old Quarter», og utgitt året før, er eneste tegn på latskap.
Resten her er rent gull, med «Dollar Bill Blues» som skivas hardeste spor. Helt nydelig musisert av det fantastiske bandet han hadde i studio, og med en blodig og brutal tekst, der han skildrer en ensom jeg-person ribbet for moral, relasjoner og med kun ett mål for øye; nemlig jaget der ute, etter en ny by, etter ei ny dame, etter mer penger til rus.
Mother was a golden girl
I slit her throat just to get her pearls
Cast myself into a whirl
Before a bunch of swine
[…]Whiskey be my dying bed
Tell me where to lay my head
«Not with me» is all she said
Early in the morning
Her skraper han kista etter sitt indre mørke, noe han alltid hadde gjort, og som han attpåtil skulle klare å toppe/bunne en siste gang, et par år før han døde. Jeg er også fryktelig svak for tittelsporet, samt «Snake Song», sistelåten på hele verket.
Det kuleste med denne skiva er at bandet og ham sitter skikkelig, at det høres ut som et ordentlig backingband, for det er stramt og det henger veldig sammen. Skulle ønske de hadde tatt en ny runde kjapt etter, for her hadde han funnet kjemien med gjengen. Sånn ble det dessverre ikke.
Sterk femmer.
«At My Window» (1987)
Hele ni år skulle gå før verden fikk høre ei ny skive fra Townes. Faktisk er det hans eneste skive på åttitallet, et megetsigende poeng, når vi vet at han ga ut tre skiver bare på sekstitallet (der han debuterte i 1968, og attpåtil hadde spilt inn ei til i 1966, som ikke kom ut).
Ironisk nok var åttitallet det mest stabile og rolige tiåret i livet hans. Han forøkte å leve et nedpå familieliv, og hans gamle interesse for båter og fisking ble gjenopptatt. Lange perioder var han sågar sober. Men livet før dette hadde satt kraftige spor, og ni år etter forrige runde var det merkbart.
Det var lite krutt igjen i stemmen hans. Gitarspillet er ribbet for den karakteristiske Lightning Hopkins-picking-stilen hans, og er nå redusert til streit strømming, og han lener seg hørbart mer på bandet, noe han aldri hadde gjort tidligere, snarere tvert om.
Han prøver febrilsk å presse seg opp til de høyeste tonene, men sprekker, og mangler helt den udefinerbare kraften han har på alle de foregående skivene. I tillegg er flere av låtene gamle og uutgitte fra tidligere sessions, så hele bakteppet er litt trist, denne gangen på en feil måte.
Og han var bare 43 år. Neil Young, for eksempel, er bare ett år yngre enn ham, og han sto nå foran en av sine beste og mest kreative perioder. Johnny Cash, 12 år eldre, hadde også en ny vår i vente. Men Townes hadde verken pengene eller noe apparat rundt seg. Og han var elendig til å ta vare på seg selv.
Biograf John Kruth mener skiva er ei av hans aller beste, og den rangeres merkelig høyt mange andre steder også. Jeg kunne ikke vært mer uenig, da dette er den eneste i katalogen jeg synes tenderer mot å være «svak». Men da sammenligner vi den med hans egne verk. Som man må.
Åpningslåten «Snowin’ on Raton» er derimot helt fantastisk, og gir klare assosiasjoner til tittel- og åpningssporet på Springsteens «Nebraska», en artist Townes etter sigende hørte mye på (han pleide også å covre «Raising in the Street» på konsertene sine), men det er for få låter av dette kaliberet, og nok en nyinnspilling av «For the Sake of the Song» oppleves nesten litt irriterende.
Han synger den attpåtil slurvete, det fabelaktige fingerspillet er erstattet av et piano, og versjonen treffer i det hele tatt ikke den iboende nerven som ligger i originalen. «Gone, Gone, Blues» er døll treblåser-gubbeblues.
I tillegg sliter jeg med produksjonen. Skiva låter litt satt og humper liksom bare av gårde. Og bruken av saksofon på enkelte av låtene er skikkelig irriterende, som om noen har brutt seg inn i studio med vuvuzela, bare for å plage lytteren, på pur faen.
«At My Window» skulle på papiret cashe inn på den nyvunne oppmerksomheten «Pancho and Lefty» hadde gitt ham, og det kredible selskapet Sugar Hill lanserte skiva med brask og bram. På en remastret utgave var det attpåtil klistret en sticker med Steve Earle-sitatet «Townes Van Zandt is the best songwriter in the whole world, and I'll stand on Bob Dylan's coffee table in my cowboy boots and say that», som Townes selv ble usigelig flau over.
«Move that stupid sticker off the record» var det korte beskjeden han la igjen på telefonsvareren til plateselskapets eier.
Svak firer.
«No Deeper Blue» (1994)
Nye sju år skulle gå før neste ordentlige skive, den atypiske, velproduserte og smått ubehagelige svanesangen «No Deeper Blue». Det var Townes selv som insisterte på å spille den inn i Irland, med sin gamle makker, og fullblods ire, gitaristen Phillip Donnely, som produsent. Donnely er mest kjent som gitaristen for Everly Brothers, men var også en vesentlig bidragsyter på «Flyin’ Shoes»-skiva.
Townes selv hevdet hardnakket at hele ideen var unnfanget i en drøm, og plutselig satt han på et fly fra Houston til Dublin. Reisen og et forskudd ble finansiert med en omfattende turné på De britiske øyer, der han også hadde nyvunnen popularitet gjennom bandet Tindersticks’ eminente versjon av hans «Kathleen». Han fikk til og med spilt support for dem i London, der han skrekkslagen kom ut alene på ei scene, foran pluss tusen engelske hipstere som tok imot ham som den legenden han var.
«No Deeper Blue» er, i motsetning til forgjengeren, et album som strutter av vilje og formidlingstrang, mannens allmenntilstand til tross. Dette albumet ville han lage. Og han møtte opp med 14 helt nye låter. Ingen nye versjoner av gamle klassikere fra ham selv eller andre. Ingen coverlåter. Han hadde noe på hjertet. Han ville lage skive. De beste låtene her er da også helt der oppe blant hans mest gylne øyeblikk.
Åpningssporet er intet mindre enn et selvmordsbrev, og i motsetning til de suicid/dødsromantiserte låtene hans fra sekstitallet, virker det nå som en oppriktig livsanskuelse fra den gamle mesteren. At han ser døden i hvitøyet og er klar.
Skulle gjerne sitert hele, men det blir for slapt, og man trenger stemmen hans, den slitne stemmen, som er en oktav under hans opprinnelige, men som kler låtene og tekstene helt aldeles ypperlig, for å skjønne låtens autentisitet.
Det er en resignert, tilbakeskuende og lavmælt mann som snakkesynger; om at kroppen ikke lystrer, at hukommelsen og tankene er tåkete, at det ikke er flere steder på jorda å reise, at det ikke er så jævla nøye lenger, at han er trett og sliten.
«Too late to wish I'd been stronger», avslutter han låten. Og han synger det to ganger. Han legger til kai. Seilasen er over.
Noen anonyme blueslåter trekker litt ned, men jeg lar meg likevel sjarmere av dem, muligens fordi jeg var så opprømt av glede da skiva i sin tid kom. Jeg ville at den skulle være bra. Og jeg elsket den. Men det er fortrinnsvis på grunn av nevnte åpningsspor og et par til. «The Hole» er den ene, en låt som mer er et spoken word-nummer, akkompagnert av pompøse trommer, perk og hvinende gitarer fra Donnely.
Den lange teksten er en dialog med Den Andre Siden, i form av et trolsk kvinnemenneske, hvor jeg-personen får passet påskrevet, og der han blir bedt om å la det hele slippe, at det ikke er noe igjen der å kjempe for. Ikke kona. Ikke den lille sønnen. Ikke livet som sådan. Men han klamrer og klorer seg fast. Hold dere unna Det Store Hullet, avslutter han.
Til slutt må «Marie» nevnes, en av hans fineste komposisjoner, og en gjenganger på alle de tallrike bootlegsene fra de ditto tallrike pubkonsertene han gjorde i sine siste leveår. En låt om hjemløse, så nådeløs og hardtbankende mørk at hjælpes. Og ei novelle så godt skrevet at det er umulig ikke å bli emosjonelt beveget av den.
Jeg er veldig glad «No Deeper Blue» ble skrevet og spilt inn. Den er en verdig slutt på en av de mest oppsiktsvekkende og sterkeste katalogene som er laget. Og det synes jeg, strengt tatt, er en anstendig attest.
Epilog
Townes Van Zandts siste år etter «No Deeper Blue» ble et saktegående selvmord der alkoholen, primært billig vodka, som var hans foretrukne stoff, gjorde jobben. I den vonde dokumentaren, «Be Here to Love Me», får vi se glimt av ham på det aller siste, og høre opptak fra diverse telefonsvarere, der han forsøker å komme seg i studio igjen.
Steve Shelley, superfan og kjent medlem i Sonic Youth, skulle produsere, men det lot seg dessverre ikke gjøre. Townes var i elendig forfatning, og låtene var bare halvferdige skisser. Tekstene rørete. Han drakk seg basically i hjel og døde av hjerteinfarkt første nyttårsdag 1997, noe mange rettmessig har påpekt at var samme dødsdag som Hank Williams'.
Det er helt fantastisk at Townes brukte sine evner til å lage den mest gripende, sjelfulle, tidløse og smarteste musikken iallfall jeg har hørt, men det er umulig å slå fra seg tanken at det mest sannsynlig hadde gått ham så mye bedre, hadde han valgt et annet levebrød. Faren hans, en anerkjent advokat, ville han skulle følge i hans fotspor, og det var først da han døde at Townes giret om og bestemte seg for å satse på musikken, frigjort fra farens forventninger.
Beretningene fra hans barndom forteller om et sjelden intelligent barn, som duperte lærere med lange Shakespeare- og bibelsitat, eller kompliserte, matematiske utlegninger og teorier.
Men han bar i seg en indre uro som i tenårene ble diagnostisert og behandlet med insulinsjokk-terapi, en svært omdiskutert behandlingsmetode man heldigvis sluttet å anvende i psykiatrien på syttitallet, som sveipet bort alle barndomsminnene hans og merket ham negativt for livet.
Han ble tidlig selvdestruktiv og eksperimentell med rus, der hard bingedrikking ble mikset med all slags kjemisk flukt, fra milde stoffer til limsniffing og heroin. Flere havarerte ekteskap fulgte, for ikke å glemme barn han aldri fikk fulgt tilstrekkelig opp, og som plagde ham og tæret på samvittighet og selvrespekt.
Han eide ikke forretningstalent eller -interesse. Penger ble brukt fortere enn de kom inn, og selv når han var peise blakk kunne han ta et helt honorar fra en konsert og gi det bort til en eller flere uteliggere, eller spandere fri bar på hele publikum. Eller så gamblet han dem bort, flere ganger til han var uten både cowboyhatt og boots. Det kan virke som det var en villet destruksjon.
Flere av turneene var direkte katastrofale, og det var mange som fånyttes prøvde å hjelpe. Da han fikk en turné som support for John Lee Hooker, rotet han det bare til. Han bestemte seg plutselig for å spille både fiolin og saksofon, som han overhodet ikke behersket, og var irrasjonell og gæren på scenen og på privaten.
Han yppet til bråk og sloss og angret. Han var en slitsom rusavhengig som drev sine nærmeste til vanvidd og brente broer fortløpende.
Men han var også et dypt elsket menneske som venner, kjærester og familie tilgav og tok tilbake hele tiden, gang etter gang. Hans eventyrlige sjarm og karismatiske vesen beskrives av samtlige som hadde noe med ham å gjøre. Alfahann og romantiker. Sosialt midtpunkt og støykilde. En mild, god og oppmerksom lytter, og en bablete og selvopptatt kjiping.
Dessverre skulle han brenne lyset på full fres i begge ender, for han kunne sikkert laget mange flere skiver, og med hjelp og penger (som begynte å renne inn på slutten) ville han kanskje fått livet på nogenlunde rett kjøl også.
Det musikalske talentet var der uansett hele tiden. Han ble til og med tilbudt jobben som bassist i Roky Ericksons band 13th Floor Elevators i slutten av tenårene, men strøk ironisk nok på audition. De skulle bare visst. At han og Roky – de to største musikalske geniene fra delstaten Texas – har vært i samme rom, er likevel kult å tenke på.
Beretninger fra de første konsertene han holdt helt tilbake på high school er fascinerende å lese, og helt lik de han senere ble kjent for, når han var i form. Emmylou Harris er nevnt over. Nanci Griffith en annen, som sa at første gang hun så ham var det som support for henne, og at det var som å bli slått ned i bakken. Både unge kvinner og store voksne menn satt og gråt åpenlyst over sanger de aldri hadde hørt før. Det er tusen sånne historier.
Selv fikk jeg oppleve ham live en mørk novemberkveld i 1995 på Blårock i Tromsø, der jeg endte med å booke ham, da jeg selv var tidlig i tjueårene. De som var der vet hvor magisk det var. Jeg liker iallfall å huske det sånn, og føler meg privilegert som har pustet inn samme luft, vært i samme rom og levd i hans samtid.
«It’s funny how sometimes those who are so good at dying are so good at living», var en av de morbide vitsene Townes fortalte hundrevis av ganger på sine egne konserter. Til slutt ble han innhentet av den selv, men fra sin egen gravstein viser han likevel fingeren også til døden, med en av sine egne låttitler.
Hans skattkammer av låter vil dessuten holde navnet og mytene i live, og overleve og kaste lange skygger over artister som har solgt mangedoblede konsertbilletter og plater. Og han vil alltid være en referanse nye generasjoner vil måtte forholde seg til. Fordi han var, og er, og alltid kommer til å bli, den beste av dem alle.
To live is to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the sleep out of your eyes