«Rockete og ekspansiv» frihetspop for massene

Det skal åpenbart mer til enn en skarve pandemi for å bringe Violet Road til taushet.
ROCKET: OK, gutta, da tar vi ETT bilde til, og nå skal det være rocket og ekspansiv stemning!  
        
            (Foto: Daniel Mikkelsen)

ROCKET: OK, gutta, da tar vi ETT bilde til, og nå skal det være rocket og ekspansiv stemning!   Foto: Daniel Mikkelsen

Siden forrige album, «Lines Across Light» (2018), har de allerede rukket å gi ut et akustisk livealbum og – mot alle odds – turnert, og når deres sjuende studioplate slippes i dag, har nær halvparten av låtene vært ute som digitale singler siden i fjor høst.

Skiva lanseres av PR-byrået som «et mer ekspansivt og rocket lydbilde enn hva vi er vant til å høre fra Violet Road». Nja og tja er vel de første ordene som rinner meg i hu til akkurat de adjektivene, da innsalget rett og slett er litt rart, for ikke å si feil. For dette er verken spesielt rocka eller ekspansivt. Og det er også helt greit.

Fem av de elleve låtene har altså allerede vært ute, slik de har blitt vanlig å gjøre, noe som har gitt dem massiv listing på P1 for hele tre av sporene. Ett av dem er åpningssporet «Brother» (listet over tre måneder i landets største kanal), en jovial og halvfunky poplåt i skjæringspunktet mellom September When og Coldplay.

 

Det andre sporet som sparker mer i et rocka terreng er «You Wanna Do it Too» (blir sikkert neste singel), en låt åpenbart skrevet i innestengt frustrasjon etter et år med kulturell lockdown. «Let me tell you a story, I think you’ve gotta clue/About my favourite thing in the whole damn world I do, and I love to do» åpner Kjetil Holmstad-Solberg offensivt.

Spoiler: det handler om å spille i band, dra ut på veien og spille konserter, en tilværelse som i praksis har vært livene deres i godt over et tiår nå, etter de sa opp jobbene sine og gjorde bandet til levebrød. Det har selvsagt ikke vært lett det siste året, men da koronaen kicket inn, kjøpte sågar Hogne i bandet seg ei ombygd kvalskute, som de turnerte med, til kulturelt understimulerte fans langs kysten.

Så temaet er både allmenngyldig og sugd ut av eget bryst. Forståelig nok. Låten vil sikkert funke bra live også, med sitt me-me-me-me-me-tallic hvit-vink der i refrenget, når verden forhåpentlig begynner å se normal ut igjen. «Lovers and Liars» er også sluppet digitalt og er platas mest iørefallende og luftige frihetspoplåt, med en snerten mandolin som løfter den ytterligere.

Vokalist Holmstad-Solberg trekkes, naturlig nok, ofte frem som bandets sterkeste signatur og styrke. Han har et enormt register og stor kraft i vokalen, noe som ikke minst kommer frem på avslutningssporet «Come High, Come Low», der han høres ut som en krysning av Morten Harket og Chris Cornell.

Men det er jo ingen nybegynnere her, og synth- og saxpartiene (nydelig Dana Colley/Morphine-traktering i siste del av «Superman») til Håkon Rundberg er en sentral del av soundet deres.

Rytmeseksjonen bør også applauderes. Espen Høgmo, som kom inn ved forrige korsvei, gir låtene mer spenst. Dessuten synes jeg Hogne Rundbergs mest markante bassganger gjerne kunne fått enda friere spillerom og mer oppmerksomhet. Når han får slippe ordentlig til, som i «Lonely Nights», der assosiasjonene uvilkårlig går til The Cures Simon Gallup, gir det låtene deres mer punch.

Ariel Joshua Sivertsen har også gjort en framifrå jobb fra produsentstolen, og igjen ser man at Kysten studio her i byen er i stand til å levere lyd man før måtte reise langt for å kunne mane frem.

Det er overhodet ikke Violet Roads jobb å være nyskapende eller utfordrende. Det har de heller aldri påberopt seg å være. De spiller lettvektig pop for massene, og trives med det. De knappe tre kvarterene vil derfor neppe skremme eller overraske gamle fans nevneverdig, og der ligger også bandets velsignelse og forbannelse.

Violet Road spiller på det de strengene de kan og allerede blir likt for, og det låter dermed også i overkant trygt og farefritt. Hvis de virkelig ønsker å ekspandere og utvide horisonten ytterligere, hører jeg dem gjerne spille «mer ekspansivt og rocket», med litt strammere og grovere sound, og mer gitarer. Det hadde kledd dem.