Egon Holstad og Helge Skog tar nå Feedback-spalten «Rockens sorte får» hjem til gamlelandet! Tiden er inne for å kaste lys over et knippe av musikkens norske askeladder. Ved Buens Endes eneste fulle album, undergrunnsjuvelen «Written in Waters», har tålt tidens tann bedre enn stort sett alt annet – og er et åpenbart valg.

I 1995 skjønte jeg nada av dette albumet. Et kvart århundre senere skjønner jeg fortsatt fint lite – annet enn at jeg elsker det like høyt nå som den gang. I en flott intervjupodkast med Jernverket avslørte da også bandmedlemmene at Ved Buens Ende selv heller egentlig ikke hadde peiling på hva de gjorde i låtskrivingen opp mot dette albumet.

Musikkverdenen hadde sannelig vært fattigere uten tøylesløs, ungdommelig skaperkraft! Heldigvis følger ikke all heksekunst noen mal eller oppskrift.

På én side er det sykt å tenke på at denne musikken er skapt av tre gutter fra 17 til 20 år. På den andre siden har vi ingen bevis for at skolerte, profesjonelle artister lager musikk lik den vi hører på «Written in Waters».

Peiling eller ei, Ved Buens Ende hadde riktig nok lyst til å lage noe annerledes enn musikken som kom ut av kjellerne i Norge på tida. Her må vi kunne konstatere at de lyktes som et regelrett faktum. Plata ble omtalt som avant garde, i et forsøk på å forklare at denne annerledesmetallen egentlig ikke kunne forklares.

Jeg våger attpåtil påstanden at «Written in Waters» er den mest unike metalplata gitt ut her til lands. Det er i så fall litt av en prestasjon. Er det ett område der det kulturelle utvalget er stort her i Gamlelandet, er det blant eklektiske band og album under metalparaplyen. Å runde av album med trekkspill og salongpiano var riktig nok ikke dagligdags.

LES OGSÅ: Askeladdene som la det perfekte rock-puslespillet

At Ved Buens Ende var noen slags «supergruppe» var ikke en tanke som slo meg i ’95. Men medlemmene hadde allerede den gang hadde lagt igjen tydelige musikalske avtrykk med marsjstøvlene, pluss diverse andre gromme prosjekter på si’.

Dødheimsgard, Satyricon, Ulver, Fimbulwinter, Arcturus, Manes (Askim), Infernö og Aura Noir var et knippe av banda trioens medlemmer hadde spilt, eller spilte, i. En nokså vill black metal-CV for en gjeng relative jyplinger som Carl-Michael «Czral» Eide, Yusaf «Vicotnic» Parvez og Hugh «Skoll» Mingay.

«Written in Waters» holdt allikevel den svarteste metallen på et naglebeltes avstand. Her snakket vi heller om nyanser av grått. Og uansett hvor kjedelig blyanttegninger kan fremstå, lot Ved Buens Ende store musikalske flater stå åpne for fargelegging etter lytterens ønske i løpet av disse 57 minuttene. Dette var ikke ferdigtygget musikk, men kunst man kunne fordøye på egne premisser.

Grunnen til at denne plata ikke har blitt forsøksvis plagiert (i tillegg til at image- og sjokkfaktoren var nokså lav, som var uhorvelig viktig i denne tida der black metal-trenden spredte seg som ild i tørt treverk) er nok at musikken er for sær. Jeg tviler på Ved Buens Ende selv hadde klart å lage en pastisj av denne skiva, selv om de hadde prøvd.

Ingen av de tre medlemmene holder seg til spillereglene på denne plata. «Vokalduellen» mellom Eides crooning og Parvez’ skrik er temmelig spesiell. Gitararrangementene låner litt fra svartmetallen, men er nokså originale. De glassklare bassgangene til Mingay er sine egne melodier, som allikevel harmonerer med gitarriffene.

Trommingen Eide gjør er bare koko-genial. Frost meg her og Hellhammer meg der – dette var landets beste metaltrommis. Eide var i det minste trommeslageren med den kuleste spillestilen. Flere gitarriff på «Written in Waters» dukker også opp i andre versjoner på plater av hans senere prosjekt Virus, og selv i thrashmonsteret Aura Noir hører vi i flekkene Ved Buens Ende-avtrykket på plekteret.

«Written in Waters» er første gang uttrykket «atonalt» ble en del av mitt vokabular. Klare temposkifter var noe mange av oss kjente fra blant annet death metal, men Ved Buens Ende kunne skifte gir også i form av sjanger i løpet av låtene sine.

Geniale «Den Saakaldte» lunter av gårde som en slags vals i halvert tempo, så i enda lavere tempo. Om vi tar litt i, synger Eide egentlig to forskjellige låter samtidig. Og så, ut av det grå, kommer stormen – i form av svartmetall-blastbeats toppet av Parvez’ ultragrimme, demoniske vokal. Kjedelig er det virkelig ikke!

Hjernen og muskelminnet mitt har kontroll på hvert eneste sekund av denne plata. Det er ganske imponerende for en fyr med hang til enkle gleder som Ramones, fotball og Asterix.

Poenget er at dette sier alt om hvor rett fram musikalske disse ni melodiene er. Trangen til å oppleve dette eventyret av et album har aldri avtatt siden den 15-årige versjonen av undertegnede vinteren ‘95/’96 plukket opp et CD-eksemplar under et besøk hos mine besteforeldre i Harstad, av alle steder.

Etter å ha vært «out of print» i perioder har Ved Buens Ende eneste album endelig høstet en del anerkjennelse av praktisk format de siste årene, der de også har gjort flere konserter – faktisk enn de gjorde på det glade 90-tall, så vidt jeg forstår.

Vi som drømte om en pilegrimsferd til Infernofestivalen for å endelig oppleve dette materialet live, får håpe på nye sjanser i post-korona. Om bandet i tillegg drister seg til å lage et nytt album er vi nok mange som vil ha ørene på både stilk og stylter.

PS. En liten fun fact på tampen: Lise Myhre er kunstneren som står bak platecoveret til «Written in Waters». Året etter debuterte hun som tegneserieskaper.