La meg bare begynne med å rette en takk til LÜT. Rock som sparker kjedsomheten rett i trynet – det trenger vi alltid. Men spesielt akkurat nå som det er i ferd med å gro mose på dansesko og festantrekk, i denne introverte koronatilværelsen.

På sitt nye album drar Tromsø-bandet oss ut av den kulturelle katakombetilstanden, til et sted der sola blender øynene og volumet treffer deg rett i magen.

Platas tittelspor er en sjeldent innbydende invitasjon til showet. I en skog av grå mus blir LÜT som en totempåle med lasertentakler. Selvfølgelig dras man mot lyset, og spisser ørene. LÜT er han kisen på festen du øyeblikkelig får lyst til henge med – typen med kjeften full av raske replikker, lommene fylt med kinaputter, og faenskap i blikket.

Én ting er at bandet har en frisk attitude. Det viktigste er selvfølgelig at LÜT også kan de musikalske triksene. Triksene som får kroppen opp av setet, der du ubevisst synger med på refrenget allerede før du har fått med deg hva de faktisk synger. Og dette er ikke så lett å få til. Da ville jo langt flere ha lykkes, ikke sant?

Formatet er gjennomgående løssluppent over disse ti låtene, der LÜTs krysning av pop og punk bobler av positiv energi. At denne gjengen er totalt skamløse er en av bandets styrker. Musikken bader med ræva bar midt i det syndige smørøyet mellom Kvelertak og The Kids.

LÜT er ikke bandet som setter seg ned i et hjørne med alvorstunge blikk festet på sine kredible indietøfler. De sikter seg åpenbart inn på toppen av underholdningspyramiden, med stadionrock der konfetti, kanoner og er naturlig tilbehør. I 2021 føles dette direkte befriende.

«LÜTetro» er blant låtene som viser at bandet har tatt et steg eller to videre oppover stigen som komponister og arrangører etter den flotte debutplata «Pandion» (2017). Basisen er et classic rock-riff av typen som gynger tyngre enn en elefant på trampoline. Idet vokalist Markus Danielsen Danjord trekker pusten og blåser ut første vers får jeg kraftige rykninger i rock’n’roll-nerven. For et forbanna øs, altså.

Et av punktene der LÜT hever seg kraftig over gjennomsnittet av norske rockband er de forseggjorte koringene og vokalarrangementene. Danjords typiske «full pinne-skrik» responderes med fjonge popharmonier og refrenger med stor «r».

Gitarspillet er også sjeldent kreativt. Her rulles det ut det lag på lag med lekre, ofte uforutsigbare detaljer. Bandets «nye» medlem Mads Ystmark skal sikkert ha sin del av æren for at gitarene bygger ut melodiene på iørefallende vis. Produsentene Preben Sælid Andersen og Ariel Joshua Sivertsen fortjener på sin side skryt for et godt utsmykket album. Man hører at det er lagt ned mye, og godt, arbeid i denne skiva.

En låttittel som «We Will Save Scandirock» er et eplekjekt sleivspark, men ikke noe bomskudd. La oss heller si, eventuelt ønske, at dette er den nye skandirocken. Et par mollakkorder ekstra hadde riktig nok gjort seg godt i løpet av denne halvtimen, og enkelte låter blir litt like. Men da pirker man i rock-salaten.

Kort fortalt er denne plata ti gode låter schmækk rett i fleisen – og takk for oss. Slik blir det selvsagt mersmak av.

Bent og Erna kan droppe «taler til ungdommen» og heller låse opp dørene på øvingslokalene, slik at LÜT kan slippes løs på en scene nær alle oss som er skrubbsultne på rock – nå!