Da bøllene fra Birmingham fikk løpe fritt i godtebutikken

Få album er virkelig verdt en stor og dyr box-set-utgivelse. I tilfellet «Vol. 4»-albumet til Black Sabbath virker den nyutgitte boksen med bok og fem LP-er/4 CD-er nesten skremmende logisk.
FRA BIRMINGHAM TIL HOLLYWOOD: Black Sabbath, for anledningen nydusja, avbildet en gang på 70-tallet.   
        
            (Foto: Pressefoto / Rhino Records)

FRA BIRMINGHAM TIL HOLLYWOOD: Black Sabbath, for anledningen nydusja, avbildet en gang på 70-tallet.   Foto: Pressefoto / Rhino Records

For meg er dette albumet kronjuvelen i katalogen til Black Sabbath. Det er så mange musikalske gullkorn å velge i på bandets fjerde album, utgitt i 1972.

Det er i tillegg så mange spørsmål som melder seg, deriblant: Hvordan i alle dager lager man et så melodiøst og intrikat, og samtidig så primitivt album? Hvordan lager man så epokedefinerende musikk, samtidig så avskåret fra samtidens status quo?

Litt av svaret er nok at Black Sabbaths fjerde album var første gang bandet fikk frie tøyler i studio – uten en ekstern sjef i produsentstolen.

Ingen voksne holdt bøllene fra Birmingham i ørene – og ‘72-utgavene av Ozzy Osbourne, Tony Iommi, Geezer Butler og Bill Ward fikk velge sine egne leketøy fritt.

Noen burde kanskje forstått at lekene kvartetten valgte å ta med seg var poser, bøtter og trillebårer med kokain – noe som selvfølgelig preget innspillingen betydelig. Gitarist og bandsjef Iommi beskrev senere innspillingen som «absolutt pandemonium», Geezer Butler innrømte at studioleia i Hollywood var vesentlig lavere en narkoregninga under oppholdet, og en døddrukken Bill Ward overlevde heldigvis bandkameratenes sinnssyke spøk da de spraylakkerte trommisen i gullmaling fra topp til tå.

REUTGITT KLASSIKER: Originalt plateomslag fra 1972 versus den nye box set-varianten.  
        
            (Foto: Vertigo Records / Rhino Records)

REUTGITT KLASSIKER: Originalt plateomslag fra 1972 versus den nye box set-varianten.   Foto: Vertigo Records / Rhino Records

Plata innledes på kosmisk syreblues-manér med det åtte minutter lange eposet «Wheels of Confusion». Ikke akkurat noe for Melodi Grand Prix, der altså. Åpningssporet var derimot som ti låter presset inn i én, og endte dermed opp som en god pekepinn på det musikalske sirkuset i de ni påfølgende låtene.

Sjeldent har et mindre sammenhengende album fungert så godt som helhet. På «Vol. 4» slengte Black Sabbath alle kortene på bordet, og i denne stokken hadde både knekt, konge og dronning allerede bestilt mange runder med tøysevann i baren.

Hva var det bandets fire medlemmer tenkte på her, egentlig? Svaret er vel sannsynligvis at de gjorde mer enn de tenkte. De ubesudlede innfallene fra disse fire «gla’narkisene» viste en unik skaperkraft, i tillegg til en total mangel på respekt for konvensjonell struktur i deres rock-komposisjoner.

I senere tid har forløperen til «Vol. 4», «Master of Reality», blitt kreditert som unnfangelsen av doom- og stonerrock-sjangrene. På dette albumet tok allikevel Sabbath sine dommedagsmarsjer helt ned i kjelleren. Åpningsriffet på «Cornucopia» stinker som Belsebubs gamle sokker, mens den blytunge «Under the Sun» ber prester og andre moralister stappe de nevnte sokkene i kjeften på seg sjøl.

Kontrasten er ganske ekstrem til «Laguna Sunrise»; en søtladen drøm av et spor, der klassisk gitar og storslåtte strykere virkelig gir oss solsteiken rett i fleisen.

Den mest aparte låten på skiva er allikevel «Changes», som også er låten som skiller seg mest ut i gruppas samlede katalog. Her snakker vi følsom pianoballade av nesten parodisk snitt. At låten allikevel fungerer, under lag på lag av emo-synth, er i stor grad Ozzy Osbournes fortjeneste. Ozzy tok sin nye oppgave som følsom og sårbar serenade-crooner på strak arm. Hans barnlige mangel på ironisk distanse eller coolness får Geezer Butlers sjeldent platte lyrikk til å fremstå som naturlig og genuin.

26 ÅR SENERE: Originalmedlemmene i Black Sabbath, her gjenforent i 1998.  
        
            (Foto: JIM COOPER)

26 ÅR SENERE: Originalmedlemmene i Black Sabbath, her gjenforent i 1998.   Foto: JIM COOPER

Ingen låter på «Vol. 4» er allemannseie, og få nyter samme klassikerstatus som de meste kjente låtene fra Ozzy-æraen av Black Sabbath. Denne platas innhold er underrepresentert på det meste av bandets live- og samleplater, på tross av at flere spor bør være relativt tilgjengelige for rock-Hvermannsen.

«Supernaut» er en av disse – bygd rundt et av Iommis feiteste gitarriff, der Ozzys melodilinjer er blant de mest poppa Black Sabbath noen gang leverte. Det er i tillegg kanskje den mest rytmiske låten bandet noensinne gjorde, og det ukonvensjonelle samspillet mellom bassist Geezer Butler og trommis Bill Ward er gjennomgående genial på denne plata. Rytmeseksjonen kan strekke groovet i hver sin retning nesten helt til strikken ryker, før duoen på magisk vis ramler ned på samme beat til slutt.

Platas hjørnesten er allikevel låten som summerer opp bandets mentale og fysiske tilstand i denne perioden, nemlig «Snowblind». Riff, groove, melodi og emosjonell dybde – her er det maksimalt utbytte på alle fronter i et stykke musikk som er farlig nær det perfekte.

Så hvordan kunne Black Sabbath – og en lang rekke andre band/artister, for den saks skyld – levere sin aller beste musikk mens de bokstavelig talt var nedsnødd i rus? Det aner jeg ikke, og det er heller ikke det største poenget.

Poenget, som jeg lett innrømmer kan være av det naive og romantiske slaget, er at mangelen på innblanding fra «de voksne» har vært en suksessfaktor for mange rock’n’roll-band. Denne friheten kan selvfølgelig slå ut begge veier, men i Sabbaths tilfelle var de fire medlemmene en gjeng unike, uredde og sjeldent kreative rabagaster av noen musikere. De fungerte best uten plantegninger, markedsstrategier og fokusgrupper hengende over skuldrene.

På «Vol. 4» oppførte Black Sabbath seg som unger i godtebutikken, og snaue 50 år senere kan vi konkludere med at fri barneoppdragelse førte til et album helt ulikt alt annet spilt inn på tape.

PS. Jeg venter fortsatt på å få boksen i hus, men klarte ikke la være skrive denne saken – som tar for seg originalplata, om noen skulle være i tvil.