Fortsatt akkurat like sultne og glupske - takk og lov

Dette bandet er i den gjeve kategorien «hadde de ikke eksistert, ville vi måttet finne dem opp». For vi trenger Death By Unga Bunga.
I et drøyt desennium har eksilmossingene vært en pålitelig kilde til frisk, energisk, velspilt, fengende og tøff rock’n’roll.  
        
            (Foto: Martin Bremnes)

I et drøyt desennium har eksilmossingene vært en pålitelig kilde til frisk, energisk, velspilt, fengende og tøff rock’n’roll.   Foto: Martin Bremnes

I et drøyt desennium har eksilmossingene vært en pålitelig kilde til frisk, energisk, velspilt, fengende og tøff rock’n’roll. At de er et bra liveband har vært en etablert sannhet i kongeriket siden før debuten.

Å dra på konsert med DBUB er noe av det mest meningsfulle man kan gjøre innen et utvidet kulturbegrep. Det er alltid bra, og man skal være bra surpompete og allergisk mot hard, rytmisk musikk for ikke la seg rive med og forlate lokalet med et bredt glis.

De er et band som på sett og vis har skjønt alt, og at rock’n’roll-konserter handler om å skape energi, uten å bli forutsigbare eller dølle. For deres tilgjengelige og fengende musikk til tross, er det alltid noe farlig som lurer i kulissene hos dem. Og rock’n’roll i sin edleste form skal være farlig.

De er antitesen til showegazere og sutrete indiekunstnere og resirkulert fjasemusikk på NRK TV. Takk og lov. Hvilket annet band i verden klarer å avslutte konsertene sine med all troverdighet i behold, ved å mime til Aerosmiths «I Don’t Wanna Miss a Thing», mens de kliner med hverandre? Ingen, selvsagt.

Men DBUB kommer unna med alt. Fordi de mestrer denne hårfine balansen mellom å ta rocken på blodig alvor, samtidig som de har det gøy og tuller og tøyser. Det er en håpløs misforståelse at dette er noen slags kontradiksjon, da det snarere heller er en perfekt syntese.

 

Det kule med DBUB er at de også klarer å forevige mye av denne finfine miksen av glefs og kos på plate. Skivene deres er evige kilder til å lage perfekte soundtrack enten for ungdom med utbrytertrang, som ønsker å drikke lunkent poseøl og kline i baksetet på en bil og pønske ut jævelskap og kreativt hærverk. Eller tilårskomne eksungdom som kniper igjen øynene og ønsker seg tilbake til tiden da de hadde utbrytertrang, var skikkelig kule og drakk lunkent poseøl og klinte i baksetet på en bil og pønsket ut jævelskap og kreativt hærverk.

Skivene deres har blitt tiltagende mer produserte og velspilte, og mens de i starten ble presentert som et garasjerockband fra garasjerockens fordums episenter, Moss, har de etter hvert utviklet soundet og pumpet mer og mer popluft inn i låtene. Som er bare, bare fint. Merkelapper er uansett bare slitsomt å forholde seg til, iallfall når man uansett har det moro. I tillegg har selve musiseringen blitt så raffinert og snasen at de nå lefler med doble gitarer og uforskammet flørting langt inn heavy metalens korridorer og irrganger.

Likevel høres de umiskjennelig seg selv ut. Og det er mye vokalist (og gitarist) Sebastian Ulstad Olsens fortjeneste. Han synger helt fantastisk, og høres akkurat passe trøblete og likandes ut på én og samme gang. Han kunne dessuten sunget partiprogrammet til KrF og fått det til å høres ut som et manifest skrevet sammen av Roky Erickson, Bon Scott, og deres klinevenn Steven Tyler. Man skulle kanskje tro han fikk utløp for de mest snerrete sidene sine i det framifrå sideprosjektet Wet Dreams, men sånn er det helt klart ikke der i gården. Han ramlet åpenbart i gryta som liten. Hvis han noen gang har vært liten, da.

I det forrige tiåret slapp DBUB fem skiver, og i startblokkene på et nytt, er det godt å høre at de ikke er preget av verken åndelig tomgang eller materialtretthet. Skiva bugner over av idérikdom, lekenhet, obsternasig bølling og samtidig en jævla stram struktur, der lite høres tilfeldig ut, som det er heller. Det vet forbanna godt hva de holder på med, og høres fortsatt akkurat like sultne og glupske ut. Takk og lov.

Lakmustesten her er å høre låtene «Live Until I Die» og «Trouble» (de kommer rett etter hverandre). Liker du da ikke det du hører, er det du som har et problem. Ikke bandet. Klink femmer, dette.