Keyboardkrigerens orgelsafari

«De nye gamlingene» har en kollektiv CV som kunne ha fylt en egyptisk papyrusrull, men supergruppa Elephant9 triller fortsatt ut friske toner.
TUNGVEKTERTRIO: Elephant9, fra venstre: Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle og Ståle Storløkken.  
        
            (Foto: Christian Engfelt)

TUNGVEKTERTRIO: Elephant9, fra venstre: Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle og Ståle Storløkken.   Foto: Christian Engfelt

Muskeljazz, funk og energisk rock er den uhellige treenigheten «Arrival of the New Elders» er bygget på. Men trioen veksler også over i svært fargerike, myke drømmelandskap i lydformat over disse åtte sporene.

Tangentmaestro Ståle Storløkken er som Aksel Lund Svindal; han behersker alle disipliner, og kjører sin egen stil i alle av dem. I Elephant9 bruker Buddy-prisvinneren orgel, synth, mellotron og piano – noen ganger om hverandre, men oftere oppå hverandre. De musikalske fortellingene får dermed mange forskjellige tentakler som kiler deg overraskende i øret underveis på ferden gjennom «Arrival of the New Elders».

Kompet fra bassist Nikolai Hængsle og trommis Torstein Lofthus er fortsatt langt mer enn et komp. De kontrollerer selvfølgelig musikkens puls, men er også drivkraften i dens svingende temperament. Lofthus høres noen ganger ut som om han prøver å bryte ned låtene, før han på mesterlig vis samler sammen trådene gjennom noen få kjappe klask på slagverket. Studiotekniker Christian Engfeldt fortjener på sin side ros for et trommesound så tørt, presist og punchy at man kan bli trommofil av mindre.

Å se Hængsle live som del av Ola Kvernbergs Steamdome-trio for noen år siden åpnet virkelig øynene mine for de vesentlige melodiske detaljene bassisten bidrar med, også i Elephant9-konstellasjonen. Bassen opererer på denne plata som en separat enhet samtidig som den knytter slagverk og tangenter sammen.

Etter at tittelsporet har sørget for en smooth start letter albumet for alvor fra bakken i «Rite of Accession». En monoton strengelek utgjør ryggraden mens Storløkken med blekksprutarmer trøkker ut et vell av toner, og rytmeseksjonen galopperer så støvfokken står. Her snakker vi intensitet!

Det er enorm variasjon i det melodiske uttrykket. I det ene øyeblikket tas lytteren med på orgelsafari, i det neste er det full keyboardkrig. Innimellom girer trioen helt ned, og leder oss inn i mystikken – en mystikk som ofte gir meg assosiasjoner til 70- og 80-tallssoundrack i skjæringspunktet sci-fi/horror. «Throughout the Worlds» besitter denne perfekte balansen mellom myk vellyd og spenning/ubehag.

Om vi tillater oss å spøke litt med tittelen må gjerne Elephant9 fortsette å være «de nye gamlingene» i norsk musikkliv. Trioen er prov på hvor mange forskjellige stemmer man kan skape i et vokalfritt triokonsept. I løpet av disse 45 minuttene får lytteren svært få muligheter til å kjede seg.

«Arrival of the New Elders» fortsetter å utvikle Storløkken, Hængsle og Lofthus’ særegne univers. Jeg liker at regien denne gang er strammere og at jampartiene er komprimerte, men så lenge du likte Elephant9 sine foregående studio- og livealbum kommer du til å elske dette.