Ukas spilleliste

De 20 ultimate breakup-låtene

Selv jordkloden fikk seg en emosjonell trøkk, da sjokknyheten om at Kim og Kanye skal skilles sprakk denne uka.
Hjerte, smerte. Når Kanye West og Arve Tellefsen i samme uke (gisp!) kastes hjerteløst ut i singeltilværelsen, ser Feedback seg nødt til å ramse opp 20 låter perfekt egnet til hjertesorg.   

Hjerte, smerte. Når Kanye West og Arve Tellefsen i samme uke (gisp!) kastes hjerteløst ut i singeltilværelsen, ser Feedback seg nødt til å ramse opp 20 låter perfekt egnet til hjertesorg.  

Tristessen ble komplett tirsdag, da ble klart at også 84-årige Arve Tellefsen separeres fra kona, og nå må på Tinder for å finne seg ei ny fele å spille på.

Men, fortvil ikke! Her har Feedback, som trøst, samlet de ultimate breakup-låtene. Disse sangene absorberer snørr og tårer langt bedre enn Kleenex, og gir deg en solid skulder å gråte på – eventuelt et lydspor mens du i sutrefylla plotter din grusomme hevn over eksen. Vær så god.

Og nyt vår hjertesorgfylte spilleliste mens du gråtkvalt leser teksten (TIDAL-versjon nederst i teksten):

Helge Skogs 10 ultimate breakup-låter:

10. KACEY MUSGRAVES «Space Cowboy»

 

Denne deilig sentimentale saken fra countrypopens førstedame har alt. Musgraves’ stemme passer de fleste stemninger, og her får hennes medspillere virkelig slå seg løs på vei ut i kjærlighetssorgens kosmos. Man føler virkelig sympati med unge Kacey idet hun slipper taket på hingsten sin – som åpenbart er en tullkuk av format.

9. LYNYRD SKYNYRD «Tuesday’s Gone»
Sørstatsrockens bøllefrø var gode også på ballader, og på «Tuesday’s Gone» løsner machomannen Ronnie Van Zandt knyttnevegrepet på mikrofonstativet. Dette er låten for alle som har vært nødt til å reise ifra sin kjæreste, for å starte på nytt et annet sted.

Som alltid med Lynyrd Skynyrd er gitararbeidet helt enestående, og «Tuesday’s Gone» krydres i tillegg med nesten usaklig fine detaljer på orgel og mellotron – for maksimal emo-effekt.

8. THE RONETTES «(The Best Part of) Breakin’ Up»

 

Skal vi slå opp? Hurra! The Ronettes har i denne bomba av en poplåt et litt utradisjonelt, men utrolig positivt, syn på brudd med gutta. Jepp, her er det nemlig gjenforenings-sex å glede seg til.

Teksten sier riktig nok sannsynligvis mest om sinnstilstanden til sex-psykopaten Phil Spector, som bidro til å skrive den. Men Veronica Barrett’s lokkende come on, baby lukter uansett av 16 års aldersgrense.

7. BETTYE LAVETTE «The High Road»
Om du lurer på hvorfor soulsangere er de ultimate formidlere av hjertesorg, er det bare å høre på Bettye. Dette er så hudløst at man må sette seg i badstua for ikke å få akutte frysninger både her og der.

Fra bak veggen av tårer presser denne mesterlige vokalisten fram et fandenivoldsk overlevelsesinstinkt. Det finnes håp, folkens! Drit i han gjøken/hun neket, og spasér videre.

6. ELVIS PRESLEY «Only the Strong Survive»

 

Kongen sjøl brukte tydeligvis, symptomatisk nok, mora si som krisepsykolog etter å ha blitt dumpa. Elvis hadde som kjent sterke bindinger til mammaen sin, og her klasker han plenty av patos ned på tallerkenen i sin ultimate tolkning av Jerry Butlers soul-tåreperse. Moralen er, som alltid: Stay strong, og hør på hva mora di sier! Hun har jo beviselig vært i «gamet» sjøl en gang i tida.

5. DIONNE WARWICK «Walk On By»
Tidenes mest classy breakup-låt. En nedbrutt Dionne prøver å holde maska, men stoltheten, staheten og verdigheten sprekker som en vannballong på kaktusrodeo.

Tårene flommer utover hele orkesteret, som med sine instrumenter stryker tristessen nådeløst over lytterens mest sårbare organer. «Walk On By» tolkes briljant også av blant annet Isaac Hayes og The Stranglers, men Warwicks original er uslåelig.

4. REIGNING SOUND «Funny Thing»

 

Geniet Greg Cartwright er selve mesteren av mollstemte rufseballader. I Reigning Sound-katalogen er det mye tårevått gull å velge i, men den utrolig intense «Funny Things» skiller seg ut.

Låten er så grunnleggende sterk at den er utgitt i to forskjellige versjoner – en dempet «countryfisert» variant, og en totalfrenetisk garasjerock-utblåsning. Da det er umulig å favorisere en av disse, jukser vi litt og slenger begge inn i spillelista.

3. STEIN TORLEIF BJELLA «Psykisk kan du vera sjøl»

 

Au, au, au. Her er vi virkelig i kjelleren. Denne briljante visa, og hvert enkelt vers, kan selvfølgelig tolkes på forskjellige vis, og passe inn i mange kjipe settinger – som er en av mange styrker med Stein Torleif Bjellas låter.

Jeg får et klart bilde av en desperat og angrende kar som føler seg urettferdig behandla. Han er ferd med å innse at toget er gått, og sporene er sprengt i fillebiter. Helt uavhengig a tid, sted og sjanger er dette en av de sterkeste og mest gripende låtene lagd i Norge.

2. ROD STEWART «Maggie May»

 

Om man skulle velge ut kun én låt fra folkrockens frodige folklore, blir det denne. I «Maggie May» viser Rod Stewart seg fra en sjeldent sårbar side. Og det er bare å ta av seg hatten for dama som inspirerte en ung Rod til å skape denne Maggie-karakteren.

«Super-MILFen» Maggie May har åpenbart nok spesielle evner til å fylle et filmmanus, men å spille hovedrollen i en av pophistoriens beste låter – det er jo heller ikke så verst.

1. ETTA JAMES «I’d Rather Go Blind»

 

Alle breakup-låters Far og Mor. Den tøffeste dama i klassen legger ingenting imellom i denne rettmessig bejublede ultraklassikeren. Det eksisterer teorier om at låten omhandler Etta James’ brudd med heroin, og hun faktisk synger rett ut at hun ikke vil være fri.

Men det må nok en partner i menneskelig til, for å få noen til å vrenge sjelen på passiv-aggressivt vis som Etta gjør her. Et avsluttende sidepoeng er at fattige to akkorder kan være nok til å bygge et musikalsk mesterverk. Stapp den ned i prog-pipa di, tjåmmi!

Egon Holstads 10 ultimate breakup-låter

10. HÅKON BANKEN «Adjø Ingalill»

 

Denne er så vond at den er vanskelig å høre på. Kalle, stakkars, som hovedpersonen heter, får altså virkelig kjørt seg her. Ingalill flytter fra bygda til byen for å jobbe som sykepleier, og litt for å flykte Kalles mørke sinn.

Først får han noen fine kjærlighetsbrev. Så kommer den brutale beskjeden: «Jeg har fått mange nye venner, men må dessverre si deg sanningen, jeg har fått en ny pojkvenn – farvel for alltid, din, före dette, Ingalill». Sukk.

Stikkene mellom refrengene, der narrator Banken messer ut sine snakkesyngende linjer, med et bakenforliggende pikekor, er noe av det hardeste jeg noensinne har hørt. Man vil bare gråte. Og gråte. Og gråte.

9. HÜSKER DÜ «Don’t Want to Know If You Are Lonely»

 

En av de aller beste låtene fra denne framifrå trioen. Mens Bob Mould skrev frådende låter fulle av iskald realisme og livsbeneiende bitterhet, skrev Grant Hart (R.I.P.) låter med mye mer romantikk og sårhet i seg.

Mould var min favoritt i bandet, men akkurat her kjører Hart dampveivals over makkeren sin, men en låt så smekkfull av desperat frustrasjon og resignasjon, og så troverdig at man synes oppriktig synd på stakkaren. At han spiller trommer og synger samtidig gjør det bare enda kulere.

8. CHRIS ISAAK «You Owe Me Some Kind of Love»

 

Det er vanskelig å toppe vokalen Roy Orbison maner frem troverdig hjertesorg med, men Chris Isaak er pinadø en verdig utfordrer. I 1987 var han en av verdens aller cooleste artister, med to skiver i bagen som begge er tilnærmet prikkfrie, fylt til randen av hjertesmerte så vakkert og kraftfullt levert at selv verdens mest amorøse og lykkelige massebryllup kan bryte ut i panisk, suicidal kjærlighetssorg bare ved lyden av de twangy gitarene.

Det sto mellom denne og «Tears» fra debuten, men jeg går for denne, simpelthen fordi jeg synes punchen i tittelen er så fuckings briljant. Du skylder meg faen meg kjærlighet. Tygg på den, møkka-eksen til Chris!

Dog skal det sies at det var lite med videoen, og bildene på skivene hans, som fikk tenåringen i meg til å tro at han, av alle, hadde kjærighetssorg. Jeg trodde bestemt at sorgen lå på motsatt banehalvdel.

7. ROY ORBISON «Crying»           
Og man kommer derfor ikke unna The Big O her. Ikke her heller. Og allerede i 1961 slapp han singelen alle andre låtskrivere med kjærlighetssorg må strekke seg etter, enn si stå i skyggen av, når de synger om det. Dette er så bunnløst fortvilende og så hjelpeløst sønderknust som det er mulig å være i en låt.

Og da hjelper det selvsagt også å ha en stemme som knuser glass, helt uten engang å anstrenge seg. På slutten der – når han går helt bananas, ananas, mango og tyttebær med stemmen – er det nesten så man lurer på om Roy var et menneske laget av kjøtt og blod. Skal ikke være mulig å synge så bra.

6. THE RAMONES «The KKK Took My Baby Away»

 
        
            (Foto: Sire 1976)

  Foto: Sire 1976

Det er mange tolkninger av og forklaringer til tekstens opphav i denne låten, men den beste, som også serveres som den «offisielle» i dokumentaren «End of the Century», er at gitarist Johnny Ramone pleide å erte Joey for hans jødiske opphav. I tillegg var de politisk yin-yang, med Johnny som flammende republikaner og Joey som ditto demokrat.

I sangen synger jeg-personen, av Joey, at kjæresten blir kidnappet og bortført av Ku Klux Klan, og når man vet at Johnny faktisk stjal dama til Joey, Linda, på ordentlig, er symbolikken så bitter og hard at hjælpes. Aldri sjekk gehalten i en god historie.  Ergo er jeg helt uinteressert i alle andre forklaringer av teksten.

5. THE BEASTS OF BOURBON «Hard For You»

 
        
            (Foto: Albert Productions, 2006)

  Foto: Albert Productions, 2006

Det australske rock’n’roll-bandet har laget mange bra og klassiske album, men andreskiva kaster likevel skygger over de andre. Her ligger også den mest konfronterende, brutale, mest voldelig insinuerende og minst subtile breakup-låten som er laget.

Det er en hevntørst, rasende og truende Tex Perkins som foraktelig spytter ut hvert ord i denne krigserklæringen av en låt, på en måte som får Nick Cave til å høres ut som Moddi. «Jaja, Egon. Du er, tross alt ikke eksdama til Tex Perkins», pleier jeg å tenke hvis livet butter imot.

4. AMY WINEHOUSE «Back to Black»

 

En av de siste skikkelig tidløse låtklassikere som er laget (2006), og sprengkraften og autentisiteten i den er så vilt høy at den står stødig rygg mot rygg til det ypperste som kom ut av soulscenen på 60- og 70-tallet.

Den forsmådde Amy, som synger til eksen, som har forlatt henne til fordel for en egen eks, er ekstra trøblete å høre på nå når man vet hvilken forfatning Amy selv var i (dokumentaren «Amy Winehouse – historien om Back to Black» i NRKs nettspiller anbefales), men låten er så dritbra at det ikke nytter å holde seg unna. Gud hjelpe, så bra hun synger her. Og hun hamrer inn hvert såre ord med slegge og meisel.

3. RICOCHETS «The Ghost of Our Love»

 

Helt uten betenkningstid en av de beste låtene som er skrevet og meislet ned i riller på norsk landjord. Hele skiva er et eneste langt smerteskrik, mesterlig musisert av et av de mest potente bandene landet har sett og hørt, og med en Trond Andreassen i front som synger livskiten ut av alt og alle.

Balladen som åpner den kulturelle selvskadingen er så uvirkelig sterk at det halve kunne vært nok. Han er så ensom, så knust og så fortvilt at det høres ut som han sliter hjertet ut av sin egen brystkasse, kaster det opp i lufta og smasher det mot sola av all kraft, med en tennisracket der strengene er byttet ut med stålwire. Klassiker.

2. BOB DYLAN «Don’t Think Twice, It’s All Right»

 

Man kunne jo valgt hele skiva «Blood on the Tracks», som i sin helhet legger et forhold i kjøttkverna og lar det stå til. Skiva burde egentlig vært på blåresept for knuste sjeler, og er tidvis fysisk vondt å høre på. Herregud, det er så over.

På «Freewheelin’» er han ikke fullt så brutal, men akk så hjerteskjærende og bedårende. «Don’t Think Twice» er tolket av mange opp gjennom, men den nakne originalen, med det superbe fingerspillet, og hans strøkne vokal (jo da) meier uansett ned all motstand.

1. DOLLY PARTON «I Will Always Love You»

 

En av de aller hardeste og vakreste låtene som noensinne er laget. Skrevet til makker, partner og kollega Porter Wagoner, da hun hadde bestemt seg for å forlate TV-showet de hadde hatt sammen i over 11 år.

Det morsomme er at låten har blitt en slags ikonisert ballade som kjærlighetserklæring, og, klart, det ligger jo alltid en dobbelthet i kjærlighetssorg. Likevel en mæææget rar låt å velge til eget bryllup, om man da ikke allerede er i angremodus. Dolly skrev for øvrig «Jolene» samme kveld. Førr ei dame!