Da dette høyst særegne bandet ble grunnlagt i 1991, var vi like nært det Herrens år 1961 som vi var dagen i dag, et fryktelig forvirrende faktum å forholde seg til, her man ugjenkallelig nærmer seg et halvt århundre rundt sola. Tretti år for et band er lenge, og selv om den elegante og smått mytiske gjengen hadde et kort opphold der frontfigur Stuart Staples trillet ut noen soloskiver.

Den selvtitulerte debuten fra 1993 slo ned som en bombe, midt i det bråkete røret rundt den – for det meste – svært overvurderte britpopen. Ambisiøst nær det selvutslettende, med en smeltedigel av Ennio Morricone-pompøse strykerarrangementer, barokke og forpinte ballader, snertne poplåter og et tidløst, innrøkt og storslagent sound som sendte assosiasjonene til Scott Walker og Roxy Music, Nick Cave og Jacques Brel.

De to påfølgende skivene var minst like gode, og jeg holder personlig andreskiva som deres aller beste, og med en lett en pallplass over de beste skivene på hele nittitallet. Det var ikke Radiohead, Oasis eller ________ (fyll inn med dertil hørende brit pop eller trip hop) som var Englands beste band på nittitallet. Det var Tindersticks – by a mile. Siden den gang har de ufortrødent fortsatt å trosse trender og bølger, mens de har hamret ut skiver som aldri, på noe tidspunkt, har vært i nærheten av å være svake. Live er de uangripelig bra.

Da jeg i mitt forrige liv sto bak en disk og dyttet skiver i posene til folk, husker jeg mange av dem som kun hadde kjøpt mørk, hard og svart metal, og som i slutten av tjueårene ville utvide horisonten sin med mørk musikk av en litt annen valør. Da var så å si alltid Nick Cave og Tindersticks den første broen man kunne legge foran dem, så de kunne vandre videre inn i musikkens mangslungne univers. Cave var mer logisk. At Tindersticks fant veien inn til dem var mer paradoksalt, men akk så fint.

Antall konvensjonelle låter, lik debutens popsukkertøy-mesterverk «City Sickness» eller andreskivas tåreperse «Tiny Tears» har med tiden blitt færre, til fordel for musikk i grenselandet film noir/easy listening og kritthvit soul. Men de har alltid vært bra. De rakk sågar å lage en av forrige tiårs beste singler i storslagne «We Are Dreamers!».

På deres trettende album viser de stilrike herrene fra Nottingham at de fortsatt er et band man er nødt til å forholde seg til. Skivas sju låter er tværet ut i tre kvarter, og de gir ikke akkurat gratis ved dørene når ballet åpnes med en elleve minutters lang, smått dronende, hypnotiserende og avhengighetsdannende låt, der den rullende bassgangen sender assosiasjonene til Massive Attacks «Angel», åpningssporet på deres magnum opus «Mezzanine».

Stuart Staples særegne, halvt snøvlete, gin fizz før frokost-vokal maner frem den duvende låten som ikke føles lang overhodet, snarere heller vokser den på, med en påfølgende trang til å høre den mer. Det er jo ingen andre som driver på med de greiene her.

Tindersticks har tidligere covret andres låter med hell. EP-en «Kathleen» (1994), der de løftet opp Townes Van Zandts klassiker fra 1969, er en av få Townes-tolkninger som faktisk måler krefter med den avdøde legendens originaler. De har også gjort Bowies «Kooks», Tom Waits’ «Mockin Bird», Lee Hazlewoods «My Autumn’s Done Come», Four Tops «What Is a Man» osv., men det har stort sett vært forbeholdt EP-er, singler og livekrydder.

På «Distractions» gjør de derimot hele tre coverlåter. Dory Previns «Lady with the Braid» beveger seg ganske langt unna originalen, men har likevel beholdt dens skjørhet. Den har sågar anstrøk av The Triffids’ mesterlige «Wide Open Road». Neil Youngs episke Harvest-klassiker, med hans mest absurde tekst, «A Man Needs a Maid», er et vågalt valg, men låter helt fortreffelig.

I et intervju Staples nylig gjorde med Irish Times forteller han at Tindersticks lenge har pleid å gjøre den på soundcheck, og at de på skiva har prøvd å strippe den mer ned, sammenlignet med den mer orkestrerte originalen. Det lyktes de godt med. Sist, men ikke minst, gjør de Television Personalities’ «You’ll Have to Scream Louder» i en funky og kul versjon noen sjumilssteg fra originalen.

Det er få band som mer er i stand til å få alt annet til å ligne seg selv, uansett hvor langt unna materialet til det de tolker ligger. Ingen av de tre coverlåtene på skiva fucker da heller opp den røde tråden her.

I «Tue Moi» får vi nok en låt franskspråklig låt fra dem (de gjorde jo en helt aldeles bedårende, franskspråklig versjon av deres egen «No More Affairs» fra andreskiva), noe Staples forklarer med at den ble skrevet etter Manchester- og Paris-terroren, og at det dermed føltes rett å synge den på fransk.

Tindersticks har aldri vært enkelt å lytte til. Skivene deres er til tider veldig krevende prosesser, der det kan være vanskelig å trenge gjennom. Likevel er det alltid enkeltlåter man glir fint gjennom, og som fester seg etter første lytt. Her får vi også begge deler, der for eksempel en låt som «I Imagine You» knapt kan kalles en låt, i ordets tradisjonelle forstand, men som likevel funker dødsbra i albumformatet.

«Distractions» føyer seg fint inn i den etter hvert svært så omfangsrike katalogen deres. Tindersticks føles pinadø akkurat like forfriskende, like unike og like lite forutsigbare som de alltid har gjort. Det er som om de opererer i et eget parallellunivers, frigjort fra tidsepoker, bølger og trender. Jeg elsker at de er der og at de bare fortsetter å peise på. Tar gjerne 30 nye år med dem, jeg.