Pandemi-partnere på hjemmekontoret

Den kom jaggu bardus på, den nye skiva til Nick Cave.
KORONA-KAMERATER: Nick Cave og Warren Ellis har brukt karantenetiden effektivt sammen 
        
            (Foto: Joel Ryan)

KORONA-KAMERATER: Nick Cave og Warren Ellis har brukt karantenetiden effektivt sammen  Foto: Joel Ryan

Klokka 14 sist torsdag var den, helt ute av det blå, ute på alle strømmetjenester. Ingen forvarsel. Ingen hemmelige koder ute i sosiale medier. Her skulle alle bli tatt på senga. Og gjett om vi ble!

Det er lenge siden det sist var mulig å forhåndslytte til Caves skiver. «Skeleton Tree» ble sluppet i form av en dokumentarfilm kvelden før (også fordi han ikke orket presserunder med intervjuer). Forgjengeren «Ghosteen» ble også sluppet midnatt, uten at noen hadde fått skiva på forhånd.

Helt fair det, for all del. Nå er begge de ovennevnte skivene utgivelser det tok mye tid å presse seg gjennom før de satt skikkelig. Det vil si, «Ghosteen» har jeg aldri fått til. Snarere heller synes jeg den, med et enkelt enkeltspor, fortoner seg enda fjernere nå enn da den kom. Meg om det.

Det jeg finner en tanke besynderlig er hvordan for eksempel Dagbladet kan høre gjennom, gjøre seg opp en mening og lande på en ferdig, forsøksvis gjennomtenkt konklusjon, attpåtil med full pott og stempelet klassiker, et par timer etter plata kom ut. Det er sannelig et av jordas store undere. «Alltid foran» burde ikke transkriberes fra nyhetsjournalistikk til vurdering av innspilte åndsverk.

Man skulle tro redselen for å måtte spise artistenes klær har satt seg i korridorene, og at det å anmelde live er den musikkjournalistiske oljen de skal leve av når de lange tanker og velfunderte resonnement må melde pass, for at de ikke lenger passer inn i tidsånden. Dem om det.

Jeg mener personlig at man trenger noen dager på å fordøye ei plate, enten de er Nick Cave eller andre som har laget musikken. Denne skiva er heller ikke av det lettfordøyelige slaget. Skjønt, «lett» har han aldri vært å ha med å gjøre, den godeste Cave, med den litt lettvinte og gøyale «Murder Ballads» som eneste mulige unntak. Platene hans er normalt blytunge, men mange av dem har likevel vært nokså musikalsk umiddelbare.

Hører man kronologisk gjennom katalogen hans er det et tydelig vannskille ved «Push the Sky Away» (2013), skiva der hans trofaste makker Mick Harvey ble fullt og helt erstattet av Warren Ellis. I utgivelsene etter har Ellis ikke bare tatt større plass og preget musikken mer merkbart, han har sågar presset ut mer og mer av soundet fra The Bad Seeds, dette verdens beste backingband som har fulgt Cave hele veien. Mindre gitarer, mer fiolin, mer programmering, mer eksperimentell bruk av elektronika.

I filmen rundt «Skeleton Tree» ser vi også hvor tett de to jobber, og at The Bad Seeds mer kommer inn på slutten av prosessen og legger på et diskret lydteppe. På «Ghosteen» hørte man dem knapt. I dag er de derfor mer å anse som et liveband, der de fortsatt er både eksplosive og ekstremt autoritære, og der låtene lever videre i et mer klassisk Cave-uttrykk, og som noe av det mest fullkomne man kan se på ei scene.

På denne skiva er det iallfall ingen tvil. The Bad Seeds er, per def, utelatt både på coveret og i studio. Dette er ei ren Cave/Ellis-skive, en parkonstellasjon som tidligere har gitt oss flere tematiske album som soundtracks. Dette er derfor ikke den første skiva med kun de to, men den første løsrevet fra filmens verden, uten at det låter veldig annerledes av den grunn, bare litt mer fokusert.

Pressebildet alene, med de to sittende foran Ellis’ Roland JD-XI, Cave med blyant og en håndholdt mikk, er nesten gutteromssøtt. Det er åpenbart at de har vært innenfor samme kohort, at de har vært koronavenner.

8 låter på 40 minutter er akkurat passe. Cave har tidligere, med svært få unntak, vært god på å økse skivene sine ned, skjære bort daukjøttet og redusere sausen. Førsteinntrykket her var likevel at det meste fra det Cave selv har kalt en «kraftig og akselererende, intens kreativ prosess midt i en felles katastrofe» (også kjent som koronapandemien), var løse skisser, der låtene mer var erstattet av stemninger og impulsive ideer som ikke hadde fått satt seg ordentlig før man trykket på record-knappen.

Her har 10-12 runder med skiva hjulpet bra på, ikke minst fra en gammel fan som var mer enn skeptisk, og som synes «Ghosteen»-skiva var så utmattede at jeg knapt har orket å høre på den siden den kom. For det er nevnte skive som er den åpenbare referansen her.

Den starter dessuten litt trått, før det stadig voksende tittelsporet melder seg på.

This song is like a rain cloud that keeps circling overhead
Here it comes around again

And it’s only love with a little bit of rain
And I hope to see you again

Det er en skjør og tander Cave som synger de myke tekstlinjene, men Cave har aldri vært noen svigermors drøm og i neste låt, «White Elephant», skivas lengste spor (6:08) og et av tre, fire høydepunkt, er den en slektning av Stagger Lee som gjør sin ankomst i form av en rasende og fæl elefantjeger, i en låt om statuer og cancel culture.

Sangen er ei monoton blueskvern, der den lavfrekvente bassen slår inn i mellomgulvet og bærer den frem, til den forløses ut i et luftig falsett-gospelsyngende refreng. Låten ville vært et høydepunkt på «Ghosteen».

Dessverre er det for få av disse godbitene i løpet av skivas knappe tre kvarter. For mange av låtene oppleves uforløste, og i siste halvdel virker det som duoen går litt på tomgang, der særlig Ellis’ diverse musikalske krydder blir for mye av det gode. Produksjonen er dessuten så full av detaljer og nyanser at skiva nesten ikke går an å høre på et middels anlegg. Små ørepropper funker ikke og hi-fi-utgaven av TIDAL og enorme hodetelefoner, eventuelt et massivt anlegg, anbefales for maks utbytte.

Skivene til Cave har blitt mer og mer krevende, proporsjonalt med Ellis’ rolle i skaper- og innspillingsprosessene. Det liker jeg, da den australske nestoren klarer det nesten umulige kunststykket det er å fornye seg selv, attpåtil etter passerte 60 år, og med over 30 skiver i katalogen. Det er heller aldri kjedelig med ny Cave-skive.

Likevel er det overtydelig at «Carnage» ikke er et album som vil lukte på noen klassikerstatus, til dét er låtmaterialet jevnt over rett og slett for svakt. Jeg håper derfor at The Bad Seeds står og banker på døra igjen når pandemien er over.