Slik kan tittelen «Motgift» leses som en vilje til å la musikken fungere som både medisin og motvekt til den sårbarheten mange av oss kjenner på i de vanskelige tidene vi har. Og sårbarhet er et tema som går igjen i denne utsøkte rockepoetens tekster til dette albumet, og som også gjenspeiler seg i musikken.

Låtene har plass til både lys og mørke. Her er både råskap, brodd og overskudd. Sett som en helhet er uttrykket i «Motgift» både nyansert og rikt. Plata har to sider som er helt klart har sine egne uttrykk og plassering på skalaen mellom det lyse og det mørke.

De fem første låtene er klart mer lyriske enn de noe mørkere fem sangene som avslutter albumet. Det hele åpner med «På veg til deg», drevet fram av energiske trommer og breibeinte gitarer som får tankene til å gå tilbake til «Rapport frå eit grensehotell» som så langt for meg står som Aadlands sterkeste album med helt og holdent eget materiale.

Det rocka uttrykket tar han med seg videre også der det kan være rørende vakkert, som i de påfølgende «Små sår», «Stadig vakrere» og «Før di tid». Sistnevnte er tekstlig forma som en fars ønske om å forklare sine barn om hvem han var før de kom inn i hans liv. Slik blir sangen også ei påminning om at livet er satt sammen av ulike faser der alt har si tid.

Albumets andre halvdel er mørkere enn den første. Det begynner med låten «April i 64», som er en slags gjennomgang av eget liv fra fødselen i nettopp april i 1964, via barndommens uskyld og et omskiftende voksenliv, til der han er i dag, og hvor han elegant legger inn tekstlige referanser til både Homer, Vinje og Jokke.

Han fortsetter med «Hard verd» og «Svakaste ledet i lenka», begge med det jeg oppfatter som klare sjølbiografiske innslag.

Jeg tenker på hvordan Aadland i sitt arbeid med å gjendikte og framføre Bob Dylans musikk, gjør Dylans musikk til sin egen. Men også hvordan Dylan har bidratt til å skape Tom Roger Aadlands egenart gjennom å tilegne seg fortellingens kraft i sine tekster, ikke gjennom kopiering, men gjennom form og en uforutsigbar bruk av språket. Det er ikke uten grunn at Aadland etter hvert er blitt en ettertrakta tekstforfatter også for andre artister, blant andre Hellbillies og Marion Ravn.

Som liveartist opptrer Tom Roger Aadland ofte alene med sin gitar og munnspill. Her opptrer han med et band som bidrar til å dreie musikken bort fra et slags visepreg til et solid rocka uttrykk med litt innslag av americana.

Musikere som gitaristene Kjetil Stenseng og Kristian Kvalvaag, Mikael Lindqvist på tangenter, bassisten Ruben Fredheim Oma og Karl Oluf Wennerberg på slagverk har sammen med produsenten Lars Voldsdal bidratt til å skape et sound som kler Tom Roger Aadlands musikk svært bra.

For meg framstår «Motgift» som et av høydepunktene i Aadlands karriere så langt. Som albumtittelen sier, kan den tas som ei motgift mot alt det vanskelige som møter oss i ei hard verden der ute, og også som et eksempel på at det finnes norske musikere som har andre mål og kvaliteter enn det vi nylig er blitt servert gjennom en trasig maraton av en norsk finale av EBUs Song Contest.