Jeg innrømmer at forventningene til denne plata var på nivå med å varme opp gamle rester til middag. Etter 70-tallet har ikke Paul Stanley akkurat satt fyr på musikkverdenen, og det er ni år siden siste Kiss-plate – som jeg måtte google for å huske tittelen på.

Jeg registrerte at også flere i Kiss-armeen steilet bare ved tanken av deres egen Starchild nå rister av seg Kiss-bagasjen, sier «morna, Gene!», og kaster seg hodestups inn i soulmusikken.

Men denne koblinga er ganske logisk, om man tenker seg litt om. For det første var Stanley det eneste Kiss-medlemmer som faktisk kunne synge. Og gjennom hele hans karriere med sminke, trikot og trutmunn har soulinnflytelsen vært åpenbar i stort sett alle låter han han skrevet og sunget.

På «Now and Then» er det hovedsakelig det poppa, energiske og urbane storbandsoundet fra soulbyene Detroit og Philadelphia Paul Stanley prøver seg på. Gamlefar lykkes faktisk såpass bra at det er fristende å kalle denne plata bedre enn alt Kiss har presset ut av sin musikalske seddelfabrikk de siste 40 årene.

– MORNA, GENE!: Paul Stanley tar musikalske syvmilssteg bort fra Kiss med sitt nye backingband Soul Station. Foto: Evan Agostini/Scanpix

På sin soul-debut gjør Stanley en rekke klassikere, med få radikale endringer fra originalene. 69-åringen har fortsatt stemmen til å takle den patosfylte vokalgymnastikken som kreves for å gjøre nye innspillinger av evergreens som «The Tracks of My Tears», «O-O-H Child» og «Let’s Stay Together» verdt å høre på.

Jeg stusser allikevel over at Stanleys stemme ligger litt lavt i miksen. Dette er åpenbart ingen egotripp fra mannen som har måttet slite med narsissisten Gene Simmons som partner i mer enn én mannsalder.

Samtidig er selve bandfølelsen denne platas største styrke. Minimalister må for all del holde seg unna, da soundet på «Now and Then» er som å høre Elvis i Vegas forsterket med Phil Spectors «wall of sound» og et Disney-orkester.

De femten håndplukkede medlemmene i backingbandet Soul Station triller ut så mange feite detaljer at man spisser ørene gjennom samtlige 48 minutter.

Paul kaster også fem selvkomponerte låter inn i dette soulprosjektet. Spesielt «I, Oh, I» og «Save Me (From You)» står overraskende støtt rygg til rygg med de gamle klassikerne.

Stanley og kompani gjør enkelte blemmer i løpet av albumet. Å dra powerballade-gitarsoloer fra puddelrockæraen inn i denne konteksten, er som å ha ketchup på indrefileten. I enkelte passasjer kommer også en synth seilende, og legger en fonetisk fjert over den organiske storbandfølelsen. Heldigvis holdes soundet old school gjennom brorparten av plata.

Paul Stanley har gjort noe mange andre dinosaurrockere burde gjøre, i stedet for stadig mer impotente, desperate forsøk på å gjenskape ungdomstida.

Han har gjort noe helt nytt – noe han åpenbart har hatt lyst til å gjøre. Resultatet er ingen klassiker, men et solid album det er lagt hjerte og … ja, du gjettet riktig – soul i.