10 skiver fra det siste halvår du må høre

Perfekte plater på påskefjellets pittoreske plattform

... eller der du enn måtte befinne deg. Helge og Egon, aka Helgegon, anbefaler 10 skiver, med bred genremessig spredning, og av relativt fersk dato. Her burde det være noe for enhver god smak.
VALERIE JUNE: En av de mest interessante artistene det siste tiåret? Absolutt, ifølge Feedbacks Helge Skog.  
        
            (Foto: Press/Fantasy Records)

VALERIE JUNE: En av de mest interessante artistene det siste tiåret? Absolutt, ifølge Feedbacks Helge Skog.   Foto: Press/Fantasy Records

Helge Skogs fem utvalgte

1. VALERIE JUNE «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» (Fantasy Records)

 

Hvem er denne dama, med dreads og kjole på? Hun ligner litt på et barn av Mavis Staples og Van Morrison, i grunn.

Man kan dra de røde trådene tilbake til mange musikalske kjemper. Valerie June er uansett en av de mest interessante artistene jeg har hørt det siste tiåret. Gjennombruddet «Pushin’ Against a Stone» (2013) var tidvis råsterk, men på hennes siste album hører vi en artist som har samlet alle trådene i et musikalsk lappeteppe man bare må kose med.

Grunnfjellet i musikken til Memphis-artisten er folk, gospel og blues. Låtene hennes har den emosjonelle intensiteten som kjennetegner disse ur-sjangerne. June kaster en neve afrikansk/karibisk krydder oppi gryta for å sette en liten spiss på det, og tittelens referanse til drømmer gjenspeiles i musikkens mystikk og kosmiske følelse.

«Call Me a Fool» er blant låtene der det føles som om en større enhet enn kun vårt jordlige og fysiske er til stede. Jepp, selv en håpløs hedning kan bli lettere spirituell av dette her! At Stax-legenden Carla Thomas hjelper til med vokal storhet bak mikrofonen gir en tilfredsstillende følelse av at musikkringen er sluttet.

2. JOHN PAUL KEITH «The Rhythm of the City» (Wild Honey Records)

 

Fra Memphis beveger vi oss helt til … jepp, Memphis. I motsetning til Valerie June sitt, la oss kalle det «internasjonale» snitt, er det ingen artister som gir komprimerer følelsen av den viktigste musikkbyen i Tennessee (ta deg en biscuit, Nashville!) i like stor grad som John Paul Keith.

Keith er en av disse artistene som ikke gjør noe fancy, men presser fersk magi ut av godt moden rockabilly, soul og blues. Greia med «JP» er at det virker som om han ikke har hørt en eneste låt gitt ut etter 1965. Retro, classic, vintage, nostalgi – kall det hva du vil. Denne plata er kjemisk renset for alt som dukket opp etter at gutter fikk lov til ha langt hår.

Mannen med brillene og Telecasteren har åpenbart fylt den vesle kroppen med plenty av soul food siden sitt forrige album. I tillegg til knallgode gode låter og smakfulle stilvalg sørger en fantastisk blåserrekke for at «The Rhythm of the City» er en fest langs hele Poplar Avenue hjem til Beale Street. Mr. Keith sitt beste album siden mesterverket «The Man That Time Forgot», dette.

3. ENFORCED «Kill Grid» (Century Media)

 

Etter å ha fått blåst hentesveisen halvveis på havet av debuten «At the Walls», kriblet det i blodårene før møtet med denne ferske oppfølgeren. Og rakkerne fra Virginia leverer jaggu ni nye knockout-runder på «Kill Grid».

Enforceds hardcore-motoriserte thrash metal er en fysisk nytelse, om man ikke er redd for litt juling. «Kill Grid» er alt enhver fortapt headbanger med stor appetitt for høyt tempo og maks intensitet trenger.

De eksplosive gitarriffene sprutes målrettet ut i mitraljøse-stil. Trommespillet er en nær perfekt serie av drønn og smell, mens bassen dirrer godt gjennom gulvet. Vokalist Knox Colby synger som om han spist et vepsebol til frokost, mens gitarsoloene hyler og skriker som i frenetiske dødskramper.

Mange metalheads savner Power Trip, etter at frontmann Riley Gale døde brått i høst. Enforced er et godt alternativ om man søker litt thrash-trøst. Om man i tillegg savner Slayers ikoniske gitarduo Hanneman/King det bare å finne fram luftgitarplekteret og sette på «Kill Grid».

4. HEARTY HAR «Radio Astro» (BMG)

 

Ny, herlig rock har man alltid armene åpne for. Og når musikken kommer fra to av sønnene til Creedence-bautaen John Fogerty, spisses jo ørene litt ekstra.

Shane og Tyler Fogerty lider heldigvis ikke av ødipuskomplekser på sin debutplate, men har nok plukket opp noen tips fra han Far – eventuelt platesamlinga hans.

Hearty Har spiller klassisk rock med ekstra spenst i steget. 60-tallets psykedeliske rock med en gjennomtrengende eim av garasje dominerer. Bandet opererer allikevel uten sjangerdogmer, og noe av det friskeste med disse låtene er lekker og smart bruk av synth så vel som orgel. Resultatet blir ofte dansbart som fy.

Melodiene er allikevel den største styrken til Fogerty-brødrene. Når selveste The Beatles dukker opp som mental referanse flere ganger i løpet av disse 11 låtene – da har gutta fra L.A. definitivt gjort noe rett.

5. LAKE STREET DIVE «Obviously» (Nonesuch Records)

 

En old school-gubbe som undertegnede må innrømme at nu soul ikke er den første sjangeren som tastes inn i søkefeltet. Noen ganger dukker det allikevel opp knakende bra artister og band av moderne snitt. Lake Street Dive har gått under radaren her i kåken, men deres siste album er som smør for ørene.

Paletten til Boston-bandet er riktig nok langt bredere enn soulformatet. Dette er popmusikk som låner litt fra de fleste hjørner av det musikalske kartet. I midten av dette står Rachael Price og synger plenty av levd liv og attitude inn i allerede næringsrike låter. Å skille seg ut som soul- eller popsanger er ikke lett, men Price byr på så mye karakter at hun føles som en figur du kjenner fra før av i historiene hun presser gjennom mikrofonen og inn i sjela di.

Egon Holstads fem utvalgte

1. BLACK TOTEM «II Shapelifting» (Svart Records)

 

Hvis The Black Keys og Danzig hadde giftet seg og adoptert et finsk barn med enorme tilpasningsvansker, er de tikke utenkelig at det musikalske produktet hadde endt opp som noe i nærheten av Black Totem.

De finske undergrunnsbøllene har tidligere gitt ut noen EP-er og ei skiva på eget selskap, men nå er de på ordentlig selskap og med et album perfekt for dem som synes mye av dagens rock er for striglet, for humørløs og for lite løssluppen i innpakning og utførelse.

Den harde og kontante rocken er en heftig smeltedigel av punkrock, hard blues, doom metal og piffet opp av en perfekt dose tilsatt finsk galskap og humor. De vil neppe bli tildelt Nobelprisen i litteratur for sine tekster, og vil neppe bli husket som dette tiårets mest innovative og grensesprengende band, så den slags får andre ta seg av. I mellomtiden er det bare å skjenke et stort krus med vodka, lage ragu av påskeharen og la det stå til.

2. ARAB STRAP «As Days Gets Dark» (Rock Action Records)

 

De var et av nittitallets mest særegne og unike band, som i lag med Tindersticks, Luke Haines’ mange prosjekt og Billy Childish stilte seg helt på siden av det som skjedde under de fort loslitte bannerne brit pop, trip hop og whatnot.

Den skotske duen har vel mest til felles med nevnte Tindersticks, da skivene deres er relativt lavmælte, smarte orkestrerte, vakre og herlig duvende, der den giftige ormstunga Aidan Moffat maner frem låtene med sine snakkesyngende og tidvis svært vulgære tekster, til snertne arrangement og pene låter, kreert med makker Malcolm Middleton (Malcolm har også gitt ut flere superbe soloskiver).

Andreskiva «Philophobia» holder jeg personlig som ei av de beste platene fra hele tiåret, og flere av de som kom etter var regelrett storslagne. Live var de også uovertrufne, noe liveskiva Mad for Sadness» (1999) effektivt beviste. De har vært oppløst siden 2006, men nå er de heldigvis tilbake, og det med et album som bare gror seg mer og mer fast i spilleren for hver gjennomlytting.

Låtene er gjennomgående gode, produksjonen luftig og kompleks og der den mørke stemmen til Moffat er det bærende elementet hele veien. Bare det å høre ham snakke skotsk, med bred aksent, er nok til å sjarmere undertegnede, vel vitende om at det alltid lurer seg noe snålt griseri rundt hvert hjørne.

I don’t give a fuck about the past
Our glory days gone by
All I care about right now
Is that wee mole inside your thigh

Sånn starter skiva, og derfra og ut er det bare å henge på. Arab Strap føles akkurat like unike, like på utsiden av alt annet og like nødvendige nå som for 25 år siden.

3. JASON RINGENBERG «Rhinestoned» (Jason Ringenberg Inc)

 

Jason er virkelig en som bærer merkelappen heidersmann bedre enn de aller fleste. Den Nashville-baserte cowboyen burde være godt kjent for dem som har fulgt noenlunde med siden 80-tallet. Hans gamle band Jason & The Schorchers vendte torva før noen andre, i sin vellykkede blend av country og hard rock.

Hans bejublede fortid til tross, er det likevel synd at soloskivene hans ikke får mer oppmerksomhet, simpelthen fordi han aldri har sluttet å være bra. Han skriver fortsatt glitrende tekster, der hans fascinasjon for både amerikansk og europeisk historie er en rød tråd, og pakker dem inn i knallfine låter i arven etter Gram Parsons, Hank Williams og den countryfiserte utgaven av Dylan.

Ved siden av å drive et gårdsbruk spiller han inn de brillefine skivene sine og har nå endt opp med å finansiere dem gjennom crowdfunding, for så å turnere rundt med dem. PÅ scenen er han fortsatt et fyrverkeri, der han spiller far hele den etter hvert fyldige katalogen sin, krydret med masse anekdoter og historier levert fra en mester i formidling. «Rhinestoned» er nok en manifestasjon av heidersmannens talent.

4. FLOODLIGHTS «From a View» (Spunk/Woo Me)

 

Denne relativt ferske kvartetten fra Melbourne ramlet jeg nylig over via at tips fra en kompis (Børt Erik for president!), og for en som er litt over snittet glad i det som skjer av musikalske snurrepiperier down under er dette rent gull.

Etter en finfin debut-EP i 2019 kom de i fjor ut med denne råsterke, skakke og slitesterke skiva som hadde fortjent et stort publikum. De kan minne om newzealandske The Clean (for dem som husker slikt) og australske The Go-Betweens (som må trekkes frem så ofte det er mulig), mens et band som Pavement spøker i kulissene.

Men det er jo Floodlights selv dette handler om, og de skriver altså så snertne og humørsmittende låter, der de spinkle og finurlige gitarene krydrer det hele, Peter Buck-style. Skal jeg driste meg på en lattervekkende smal og «se så mange rare plater og band jeg har hørt om»-øvelse, vil jeg trekke frem Imaculate Fools, særlig på grunn av vokalen. Uansett: Ei helt uovertruffen og sjarmerende plate perfekt for årstiden.

5. C.O.F.F.I.N. «Children Of Finland Fighting In Norway» (Legless Records)

 

Denne skiva har jeg hørt mye på. Veldig, veldig mye. De kom ut i fjor høst og allerede før jeg hadde hørt en eneste tone, var jeg sjarmert i senk av bandnavnet, som med soleklar margin må kunne kåres til det aller beste navnet på denne siden av Butthole Surfers.

C.O.F.F.I.N. er så eitrandes fly, hakke rasende og forbanna at det er en fryd, og på sitt beste smelter de sammen far og sønn-dualismen i Poison Idea>Gammal Turboneger til nye høyder. Den syngende og – bokstavelig talt – hardtslående trommisen Ben Portnoy spytter, brøler og freser ut hele verdens vrede, med et band foran seg som erklærer deathpunk-krig mot alt og alle.

«Dead Land»-låten var en av de aller beste som ble gitt ut i hele 2020, og hvis ikke norske (og finske!) festivaler kjenner sin besøkelsestid og henter disse nydelige sinnataggene til Nordens festivalmarked når den hersens pandemien en dag er over, skjønner jeg ingenting. Eller, hent dem opp med én gang. Med dette orkesteret i frontlinja, kryper nok koronaen tilbake og gjemmer seg i skallet sitt.

C.O.F.F.I.N. har fast grep om både det ene og det andre, FOR Å SI DET PÅ DEN MÅTEN.  
        
            (Foto: Press)

C.O.F.F.I.N. har fast grep om både det ene og det andre, FOR Å SI DET PÅ DEN MÅTEN.   Foto: Press