Ny singel

Sparker skapet på plass – med et sleskt glis

Her har man gått rundt og ventet på comebackskiva til Ricochets, så kommer det altså heller et helt album med frontfigur Trond Andreassen, deisende ned i bakken, så støvet fyker alle veier.
LITT AV EN GJENG: Trond Andreassen er tilbake under eget navn, men med en celeber gjeng i ryggen.  
        
            (Foto: Jan Kenneth Diesen)

LITT AV EN GJENG: Trond Andreassen er tilbake under eget navn, men med en celeber gjeng i ryggen.   Foto: Jan Kenneth Diesen

Men den er ikke ute før til sommeren. I mellomtiden får vi klare oss med denne flunkende nye singelen. Og det holder lenge for å stilne de verste abstinensene.

Trond har i to tiår vært en av landets beste rockvokalister, gjennom diverse band og prosjekt. Først i Creambabes, som senere muterte til Ricochets, et band som hugget seg inn i berget med tre skiver av skyhøy kvalitet, før det hele var over. Deretter ble det to kjappe album med Navigators, et band litt streitere i uttrykket, men likevel med masse sting og pondus. Jeg elsker begge platene deres.

I 2016 slapp så Trond sitt første album under eget navn, der det hele var tatt mer ned, mer akustiske gitarer, mindre kvasse kanter og tekster på norsk. Den plata var helt OK, men jeg har spilt den lite i ettertid. Derfor var nytt solomateriale med ham ikke det jeg ventet mest på, og særlig ikke når man vet at Ricochets var på vei tilbake i en ny konstellasjon.

Så kommer dette. Dette! Hoho, dette var virkelig en på tygga fra en gammel kjempe, som har slept seg inn i ringen igjen, attpåtil med celebert selskap i ryggen.

Som backingband i Team Trond har han fått med seg Valentourettes, Jokke-tributebandet, der Petter Baarli, Petter Pogo og Runar «Kula» Johannessen utgjør angrepsrekka, og attpåtil utvidet med Lars Lundevall (deLillos) og sin faste partner in crime, tangentvirtuosen Svenn Poppe. Da skjønner man at det, på papiret iallfall, ikke handler om tander visesang. Som det heller ikke gjør.

Dette er hard rock fremført av folk som omtrent ikke har gjort annet; som puster rock, tenker rock og spiller rock, mens trender og bølger og nye genrebetegnelser får svirre fritt rundt dem til deres totale likegyldighet. Takk og lov. Alt ikke være nyskapende heller. Derfor trenger vi forfattere som skriver med språk og bokstaver vi kjenner, akkurat som vi trenger uforfalsket rock’n’roll, kjærlig og bøllete forvaltet av dem som kan og elsker det. Det er viktig. Det føles iallfall slik.

Andreassens fascinasjon for Joachim «Jokke» Nielsen er ingen hemmelighet. Han og Rico-comrade Alex Kloster-Jensen sto da også for det absolutte høydepunktet på Jokke-hyllesten «Det beste til meg og mine venner» (2005), der det høres ut som Trond skal drepe og spise mikrofonen i tolkningen av «Nederlag», en innspilling jeg holder høyt i en skyhøy katalog.

Den gangen var det kassegitar, mens nå er hele batteriet rullet ut, og det låter så forbanna sprekt, så stramt og så vidunderlig på hugget. Dette er ikke noe banalt, halvhjertet forsøk på å pumpe liv i rocken og spille slik den kule varianten av den ble fremført på åttitallet, dette høres derimot ut som det alltid har gjort når kaptein Trond står bak roret, nemlig totalt tidløst og befriende løsrevet fra sin samtid, mens han gliser sleskt og sparker skapet på plass.

Jeg er personlig ikke spesielt glad i digitale singler. Det gis ut altfor mange av dem, og særlig når det kommer så mange at man er lei av halve albumet når det foreligger (da det, naturlig nok, ofte er de beste låtene som finner veien til dette dølle formatet). Men dette var uansett en skikkelig lykkepille, et velsmakende drops av en rock’n’roll-låt, som bare eksploderer i munnen og etterlater deg i desp lyst på mer.

Å høre Trond synge rock’n’roll er virkelig noe av det aller, aller beste jeg vet i den kulturelle andedammen Norge.

«La meg være i fred», du liksom. Nei, det skal jeg altså love ikke å gjøre. Nå skal jeg mase. På hele skiva. På vaksine. På åpne klubber. På konsert. På samvær med andre. Og det perfekte soundtrack. For en oppstiver dette var. Bare kom igjen, resten av 2021. Tygg på denne, du!