Debutsingelen fra White Ascot kom for hele fem år siden. I etterkant har Tromsø-bandet gitt oss små drypp av søtsaker fra et dypt basseng fylt av pop, soul, hip hop og jazz.
Nå har kvartetten endelig parkert tøflene på Musikkonservatoriet, tatt på seg arbeidsklærne, gått i studio og spilt inn debutplata.
Jeg kjenner i utgangspunktet på en iboende frykt for flinkis-R&B, men i White Ascot-leiren står heldigvis melodiene i fokus. Kvartetten stirrer ikke på tærne sine, ender ei aldri opp med å underholde kun seg selv, men heller utfordre oss som lytter.
Frida Lydia Hansen er begivenhetenes sentrum. Der mange moderne soulvokalister maser og kaver, oser sangeren fra Sørøya av ro og autoritet. På følsomt, men aldri overfølsomt, vis trykker hun på musikkens ømmeste knapper.
Tekstene tar i stor grad for seg usikkerhet, lengsel, skyldfølelse og andre typiske bananskall i romantiske relasjoner. Hansen beskriver også en rekke kjipe ting med vår felles hverdag på en måte det er lett å kjenne seg igjen i.
«We change our body parts to look alikeListen to music that others picked outWhat do we care about, I wanna know before I turn it off», synger hun i det lekre åpningssporet «GGG».
Adrian Danielsen (piano, gitar), Kjell Audun Holestøl (bass, synth) og Jonas Karlsen (trommer) gjør en stor jobb med å backe opp sin vokalist. Musikerne tøyer og drar konstant i melodiene, som aldri får lov til å stå stille. Bandet er ikke redd for å «drepe» beaten, og starte på nytt i en annen retning før alle tråder samles til slutt.
Arrangementene er smarte, men ikke noen akademisk øvelse. Musikken blir dermed lettbeint og uforutsigbar.
At de ti låtene har nokså likt humør, og at tempoet ikke varierer mye fra den typiske neo soul-malen, er alt som er å pirke på nå som White Ascot går opp til popmusikkens eksamen – albumformatet.
Førsteinntrykket av plata var at jeg underveis savnet en u-sving eller twist plot som fikk hjertet til å hoppe over et slag. Ved flere gjenhør skjønner man at de fire luringene har vevd subtile variasjoner inn i det musikalske mønsteret, snarere enn å slenge dem opp i fleisen til lytteren.
Musikken til White Ascot er smart, sjelfull og sexy. Med andre ord noe av en drømmepartner gjennom 35 minutter med øynene lukket og headsettet på.