Ah! Akkurat det vi trenger akkurat nå

Kjærligheten man begjærer til The Flaming Sideburns er av den typen som aldri ruster.
Det er fantastisk fint å ha de finske (og argentinske) vennene våre tilbake, 20 år etter den ditto fantastiske debuten.  
        
            (Foto: Aki Roukala)

Det er fantastisk fint å ha de finske (og argentinske) vennene våre tilbake, 20 år etter den ditto fantastiske debuten.   Foto: Aki Roukala

«Are we gonna ride?» roper Eduardo Martinez ut, før det hele braker løs. Martinez & co. er tilbake i by’n, og jeg hadde nesten glemt hvor høyt og sterkt jeg elsker dette bandet. Men bare nesten. Noen former for kjærlighet ruster aldri.

Da den såkalte skandirocken herjet på nittitallet, var det The Hellacopters og Gluecifer som befant seg på tronen, med en haug kopister som svirret under dem og spiste smulene som datt ned. I dette virvaret var The Flaming Sideburns Finlands tilsvar, men de eksisterte på siden av dette, og de var helt klart verdig en plass på tronen. Det var noe sleskt og farlig med dem som de andre ikke hadde i samme grad.

De blandet like deler Stones, Stooges, Erickson og Los Saicos i ei heksegryte av himmelropende fengende og kontant rock’n’roll, og supplerte det med noen liveshow som for 20 år siden var noe av det beste som var å bivåne på ei scene, uansett hvor du var i verden, og du likte rock'n'roll.

Konserten de gjorde på Blårock en sen oktoberkveld i 2001 er til dags dato en av de aller beste jeg har sett i hele mitt liv, uansett venue eller epoke. Skiva «Hallelujah Rock’n’Rollah» er høyt oppe blant de beste rockskivene som er sluppet post millenniumsskiftet.

Etter debuten ga de ut ytterligere to skiver, der soundet ble mer polert, og der Stones-delen tok mer over fra den lurvete garasjerocken de først leverte, men jeg likte de knallgodt, de også. Besetningen endret seg fortløpende og til slutt var det dessverre over. Siden har jeg savnet dem. Både skivene, konsertene og folkene. For de er jo verdens beste folk også.

Heldigvis har de gamle sirkusdirektørene fått ferten av sagmugg igjen, for nå er de tilbake, og attpåtil med den originale lineup-en. Ikke minst er riffmeister og låtskriver Jeffrey Lee Burns (verdens beste navn) tilbake, og den nye skiva, som har vært et chinese democrazy-mareritt å vente på, er endelig ute. Singlene som allerede er ute har vært lovende. Men dette er jevnt over bedre enn jeg hadde håpet på, muligens med briller smått tilsmusset av nostalgisk sentimentalitet, men det nekter jeg i så fall å annvende som kritisk verktøy.

Fire-fem av låtene er umiddelbare som bare fy, men i likhet med «Sky Pilots» (2004), som jeg husker vokste noe jævlig i tiden etter release, gror skiva også denne ytterligere på etter noen runder. Eduardo, den elskelige villbassen i front, er fortsatt bandets sterkeste signatur, men det er helt fantastisk å høre Burns’ kvasse og riffsterke gitarer, som ei optimal blanding av James Williamson og Duane Aslaksen. Særlig gitarlyden er helt sjukt smakfullt produsert. Akkurat så skarpt at det skjærer gjennom, akkurat så grisete at det blir lurveleven.

Tommelen opp for en cover av 13th Elevators’ «Reverberation» (de har også gjort Rokys «The Interpreter» tidligere) og for at de fortsatt leker seg med mer poppa elementer, som i den bedårende og smellvakre «Neverending» (som lett kunne vært en toppnotering på ei skive av The Soundtrack Of Our Lives).

Dette er musikk en får lyst til å danse usynkront til (og jeg liker ikke å danse), kline til, skåle til, klemme til og sette på full peising mens man drømmer seg til tider da man gikk ut sammen, drakk og hadde det gøy.

Det er fantastisk å ha de finske vennene våre tilbake. Om så bare på plate. Foreløpig. Foreløpig. Vi må bare holde ut, alle sammen. For akkurat nå kjennes det ut som noe av det aller viktigste i hele verden å se dem live igjen. Ja, vi kan – og må – drømme. Vi kan ikke gi opp nå. Ikke når man venter på slikt.