Trenger man ikke synge i Norge lenger? Er det faktisk best å holde munn? Etter veldig flotte album fra instrumentalistene Elephant9, Hedvig Mollestad Trio, Orions Belte – og nå Ola Kvernberg – over noen få måneders tid, kan man virkelig spørre.

«Den norske instrumentalbølgen» eller ei – vi lyttere har virkelig blitt skjemt bort med friske og intelligente melodier her på hjemmebane så langt i 2021.

I løpet av Ola Kvernbergs andre album med sitt Steamdome-konsept er riktig nok ikke mangelen på vokal noe man ofrer en tanke. Romsdalingen tryller fram svært menneskelige stemmer ved hjelp av sine strenge- og tangentinstrumenter.

Steamdome-universet er virkelig en helt egen greie. Kvernberg og medspillerne lager en drømmeverden som er både vill, vakker og våt – som cowboyene fra Østfold sier.

Den greskinspirerte tittelen kan indikere at Kvernberg har gravd seg helt ned i arbeidet med dette albumet. Det er allikevel plenty av både solskinn og uvær i løpet av de 62 minuttene han holder koken her. «Welcome to the Jungle» hadde vært en like beskrivende tittel for denne musikalske ekspedisjonen der inntrykkene er mange og sterke.

På sitt mest hyperaktive fortoner musikken seg som organisk techno, med en storbypuls som nærmer seg maksnivået. Så snur Kvernberg på flisa, finner fram fiolinen, og drar oss ut mot fjord og fjell.

«Steamdome II: The Hypogean» er ikke lydsporet til én film, men mange. Her er det drama i de fleste varianter. I det ene øyeblikket vandrer vi alene i vakre, svale landskaper – i det neste kastes vi inn i en vill biljakt der svetten spruter.

Det mest fremtredende med Steamdome-prosjektet er den ekstreme intensiteten i musikken. Dette er lyden av en gal professor som er helt inne i bobla, men døra står heldigvis på vidt gap for lytteren å tre inn i.

Foto: Marthe A. Vannebo

Og for et band han har med seg. Erik Nylander, Olaf Olsen, Martin Windstad, Nikolai Hængsle, Øyvind Blomstrøm og Daniel Buner Formo gir Kvernbergs stamme mange unike musikalske sideskudd.

Rytme, puls og mønstre på tvers av disse er noe Kvernberg og gjengen virkelig legger mye arbeid i. Man trenger mer enn ett par danseføtter for å henge med i svingene idet kompet kobler inn turboen. Multiinstrumentalistene har i tillegg skapt nye lyder ved hjelp av instrumenter og elektronikk i Haldens fantastiske studio Athletic Sound.

Ola Kvernberg utviser en kreativitet som er en fryd å ta innover seg i løpet av denne drøye timen. Det eneste ankepunktet er at han kan bruke litt lang tid under romsteringen i sitt underjordiske tunnelsystem, før vi slippes opp til overflaten for litt lys og friskluft.

De syv musikkstykkene som utgjør «Steamdome II: The Hypogean» nytes best i sammenheng. Det ni minutter lange klimakset «Diamondiferous» oppsummerer reisen med en miks av ekte mystikk, fingerspissfølelse og emosjonelle muskler.

Jeg har en «hunch» om at denne musikken fungerer enda bedre i en konsertsetting. Etter tidligere å ha koset meg med Steamdome i trioformatet håper jeg at noen arrangører nå casher ut og henter hele gjengen nordover i løpet av 2021.