Skreller pelsen av katta

Etter en altfor lang albumpause er Nekromantheon tilbake. Resultatet lukter svidd.
TURBO-METAL: Kolbotn-trioen Nekromantheon er tilbake.  
        
            (Foto: Sanna Charles)

TURBO-METAL: Kolbotn-trioen Nekromantheon er tilbake.   Foto: Sanna Charles

Å kalle dette for Norges mest etterlengtede metalplate stemmer bra for mange av oss. På de ni (!) årene siden Nekromantheon slapp sitt forrige album – den sjokkerende briljante «Rise, Vulcan Spectre» – har mye skjedd.

Arild Torp og Sindre Solem har fortsatt å gjøre verden ekkel, tung og mørk med Nekromantheons death metal alter ego Obliteration. Førstnevnte har også knallet ut en dose speed metal med Black Viper, mens Christian Holm har klasket trommer til slengbukse-heavy i Flight.

Det har samtidig vokst fram så mange andre riffraffe thrash metal-orkestre i gamlelandet at Kulturdepartementet burde ha sendt betegnelsen True Norwegian Thrash Metal til patentstyret.

Og turbo-thrashen er Nekromantheon sitt game. På «The Visions Of Trismegistos» fortsetter Kolbotn-bandet der de slapp i 2012. Dette er allikevel deres mest energiske album.

Å beskrive denne musikken ender lett med at man kaster seg inn i en nokså vill referanse-safari fra naglebeltet og basketskoenes storhetstid. De mest åpenbare inspirasjonskildene er allikevel Tysklands «tre store» (Kreator, Sodom og Destruction), tidlig Sepultura og Norges egne blackthrash-nestorer Aura Noir.

Man får allikevel aldri følelsen av at dette er en pastisj. Selv om disse tre karene åpenbart ønsker å gjenopprette metalmagien fra 80-tallet er de for unge til å ha noe nostalgisk forhold til thrashmetallens gylne tiår. Hyllesten av årgangsheltene skjer dermed på de rette premissene, og resultatet blir «av fans – for fans» av denne spesifikke sjangeren.

Som i all thrash metal med respekt for seg sjøl er det de knivskarpe riffene som styrer showet. Punkinfluert sinnavokal og kontant trommehamring får vi også servert.

Ellers er det verdt å merke seg hvor mye Arild Torp tilfører låtene med enkle gitarlicks i enkelte vers og/eller refreng, mens gitarsoloene virkelig skreller pelsen av katta. Det lukter såpass svidd at jeg lurer på hvor mange nye plekter disse karene må kjøpe hver uke.

Soundet er farlig nær perfekt. Kall det gubbete, retro eller whatever – dette er slik metal skal låte. Her er det null juks eller instrumentell sminke, men et svett og hårete livesound. At trioen innleder «Scorched Death» med deilig, vintage skrekkfilmsynth er toppen av kransekaka.

Vi får bare folde hendene og be til de greske guder, om at Nekromantheon ikke sitter på hendene i ni år før neste plate kommer.