Den ukjente dronningen av americana

Eminent skive fra en artist adskillig flere burde sjekke ut.
QUEEN ESTHER: Hun kaller selv musikken sin for «black americana», men her er genrebegrep overflødige. Hun har uansett skrudd sammen et helt vanvittig sterkt album alle med god smak bør sjekke ut.  
        
            (Foto: QE Rec/press)

QUEEN ESTHER: Hun kaller selv musikken sin for «black americana», men her er genrebegrep overflødige. Hun har uansett skrudd sammen et helt vanvittig sterkt album alle med god smak bør sjekke ut.   Foto: QE Rec/press

Denne skiva var det en strømmetjeneste som ba meg høre på, rett etter å ha pløyd meg gjennom den siste skiva til den ærverdige countryartisten Jason Ringenbergs siste (og glimrende) soloskive. Et algoritmetips, med andre ord, der noen dataprogram gjettet på, at liker du han Jason, ja, da liker du også ho Esther.

Sånn har det blitt, kan man si. Og slikt som dette inntreffer en sjelden gang som usedvanlig treffsikre tips, men ofte ikke i det hele tatt. For eksempel ba samme strømmetjeneste meg å sjekke ut ti forskjellige låter av Phil Collins, etter jeg hadde laget en spilleliste med den framifrå artisten Phil Shöenfelt, der den eneste fellesnevneren, den absolutt eneste, var fornavnet.

Men noen ganger treffer det, altså. Og det beviser bare hvor særdeles uklokt det er å låne bort brukeren sin i en strømmetjeneste til noen med annen smak enn deg selv (altså ingen). Som jeg så noen skrev på Twitter nylig (husker dessverre ikke hvem): «En skilsmisse kan være hard å komme seg gjennom, men det er mye hardere å lære opp algoritmene i Spotify til å glemme smaken hennes og tipse meg om musikk jeg (og ikke hun) faktisk liker».

 

Queen Esther var altså nylig et helt ubeskrevet blad for undertegnede. Den siste uka har derfor vært et aldri så lite etterretningsarbeid, med elendig tilfang av kilder, for det er ikke en plagsomt, kommersielt stor artist vi her snakker om. Hun har få månedlige lyttere, er skrevet relativt lite om og platene hennes er kun utgitt på CD.

Men hun burde vært stor. Iallfall fra og med nå og fremover. Hun synger helt fantastisk, hun tolker andres låter på eminent vis (The Eagles, George Jones, Chip Robinson, Lucinda Williams m.fl.) og hun skriver sågar egne låter av det rystende bra slaget.

Queen Esther har sluppet tre skiver før, samt spilt i diverse band, der det spenner fra jazz og blues til det vi etter hvert har begynt å kalle americana. La oss heller kalle det superb folk/country med islett av gospel.

Hennes forrige utgivelser er svært ujevne. Solodebuten, eller, det jeg tror er solodebuten, «Talkin’ Fishbowl Blues» (2004) er et litt overprodusert og ordinært bluesrockalbum, oppfølgeren (om den er det) «What Is Love» (2010) er et rent jazzalbum jeg ganske fort begynte å skippe (må tenke på disse algoritmene, vettu), «The Other Side» (2014) et ujevnt album i blues/country-gata, men der to, tre av de beste låtene er skikkelig bra.

Så kommer «Gild the Black Lily» og bare meier ned alt hun har gjort før, med banjoen som slagvåpen, som en tennisracket med stålnagler. Det jeg tror er hennes fjerde album under eget navn er en fest for ørene, både hva angår musisering, produksjon og låtvalg/låtskriving. Esther har tidligere kalt musikken sin «black americana», som et villet statement, og det gir jo mening, men dette er først og fremst dødsbra amerikansk musikk tungt forankret i den rike arven fra USAs sørlige del, der gospel og country smelter sammen til en enhet større enn summen av de enkelte bestanddelene.

Hun synger helt latterlig bra; holder igjen der musikken trenger luft og neddempede arrangement, for så å klemme til med arethafranklinsk kraft når dét trengs. Dessuten har hun jækla dreis på låtskrivingen. Åpningssporet «The Black Cowgirl Song» er råsterk og ville vært et høydepunkt på ei skive av Gillian Welch. Helt, helt fantastisk.

Den etterfølges av a-cappella-låten «John the Revelator» (kun akkompagnert av handclaps og ei basstromme, eller hva det er noen slår gjentagende på), en Blind Willie-klassiker som før er tolket av alt fra Nick Cave, R.E.M., Mellencamp, Beck, Frank Black og en haug andre. Hennes versjon står ikke tilbake for noen av disse. Utsøkt.

Skiva høydepunkt kommer dernest, countryinnertieren «The Whiskey Wouldn’t Let Me Pray», en låt jeg tror er hennes egen, og som også kommer i en akustisk versjon på slutten skiva, også den helt fabelaktig.

Hun er avbildet med en banjo på coveret, men det er mandolin som er det dominerende strengeinstrumentet her, samt det som høres ut som ståbass. I noen låter er det lagt på lett orgel, andre steder litt gitarer, en steelgitar her og der, det er superfint skrudd sammen, men det er hele tiden stemmen hennes, den vanvittige stemmen hennes, som får skinne og gi låtene, både hennes egne og coverlåtene, vinger. Ikke ett spor er svakt. Ingen dødpunkt.

Det er så forbanna kult å ramle over slikt som dette. Strømming er noe dritt for artistene, iallfall målt i inntekter av fysiske produkt, men for oss konsumenter er det masse positivt med det, ikke minst at man kan gjøre slike oppdagelser som dette. Eller kanskje alt bare er en spøk, at alle andre enn meg visste om dette, og at det er ei uutgitt Aretha goes country-skive alle andre har hørt fra før?

Greit nok for meg. Jeg blir gjerne overrasket og lurt av mer slikt. Og om du ikke har hørt om henne: Sjekk ut skiva, folkens! Og kanskje blir du etterpå fortalt at du bør sjekke ut siste Jason Ringenberg? Se dét hadde vært noe!