Førsteinntrykket av Eric Burdon var sterkt, da jeg i barndommen så et klipp med en TV-opptreden The Animals gjorde midt på 60-tallet.

I front sto det en snørrhoven tass med mord i blikket. Han jukket, klasket seg på lårene, og lirte plutselig av seg «Girl, you'll be dead before your time is due!». Jeg ble sjokkert av hvor beint fram tøff denne «gamle» musikken var.

Som de fleste andre britiske beat-gruppene på 60-tallet var det blues som var greia da The Animals og Eric Burdon startet opp.

Problemet for ellers glimrende band som The Rolling Stones, Kinks, Pretty Things og Yardbirds var at sangerne deres var for spinkle, vokalt sett. De hadde ikke pondus nok til å synge disse låtene laget av hardbarkede afroamerikanske mannfolk, formet av slit og elendighet i sørstatenes delta og bomullsplantasjer.

Pondus var derimot aldri noen mangelvare for lille, store Eric fra Newcastle. Kun Them-vokalist Van Morrison kunne matche Burdons kraft og attitude blant æraens såkalte «British Invasion»-band.

Jeg lekte en gang med tanken på hvor mye bedre The Beatles, Stones og Kinks ville ha vært med Eric Burdon som vokalist. Sannheten er vel at han ville passet særdeles dårlig inn i alle disse konstellasjonene.

DYRISK ROCK'N'ROLL: The Animals, her avbildet med Eric Burdon i sentrum av begivenhetene, i juli 1964. Foto: AP Photo/ Steve

Eric Burdon var nemlig en fyr man «bygget laget rundt», som det heter på fotballspråket. Der de nevnte gruppene hadde sitt hovedfokus på låtene, ville heller låtene pent måtte tilpasse seg herr Burdon om han skulle trampet inn og røsket mikken ut av stativet.

Han ble da også, i likhet med soulgenier som Curtis Mayfield og Smokey Robinson, raskt for stor for sin egen gruppe. Eric Burdon fikk sitt eget navn i feite bokstaver plassert foran og over selve bandnavnet.

Mot tampen av 60-tallet ble det allikevel tydelig at lufta var på vei ut av Animals-ballongen. Psykedelia og kvasi-urban folkrock fikk ikke lokket ut styrken som bodde i Eric Burdon.

Snart kvittet sangeren seg med dyrehagen, og gjorde noe helt nytt. Under et opphold i California forelsket vår mann seg i et ensemble fra Long Beach med det hardtslående navnet War.

Og takk Gud, Gamle-Erik eller Hvem-det-måtte-være for dét! De to albumene gitt ut som Eric Burdon og War er noe av det sterkeste som er spilt inn på bånd. Sjelden har en så rå vokalist koblet seg på et så fingernemt, groovy band. Her snudde også Burdon på flisa, og lot bandet spille hovedrollen.

Mannen fra Nord-England fant en helt unik tone med denne multikulturelle gjengen. Der enkelte britiske sekstitallsrockere hadde invitert sine gamle afroamerikanske blueshelter med på korte sessions – og sørget for at det var plenty med kameraer til stede – handlet Burdons samarbeid med War om å lage ny musikk.

GIKK I KRIGEN: Eric Burdon spilte inn to album sammen med War. Foto: MGM Records

Eric og guttaboysen kastet funk, jazz og rock med plenty av latinamerikansk og afrikansk krydder opp i gryta. Mannen fra Newcastle hadde temperamentet til å matche den brennheite grooven storbandet kvernet ut.

Og visste du at temperaturen i rommet øker et par-tre grader om man spiller platene «Eric Burdon Declares War» og «The Black-Man’s Burdon» på full guffe? Bare prøv, og spar litt på strømregninga til vinteren i samme slengen!

War med Eric Burdon er nær toppen på min konsert-bucket list. Jeg venter bare på at noen skal finne opp tidsmaskinen, og ta meg til en svett klubb cirka 1970 der denne gjengen rister løs på scenen.

Burdon har ikke vært en like produktiv plateartist som mange av hans kolleger fra «British Invasion»-æraen, men holdt det gående fram til «'Til Your River Runs Dry» i 2013. Han tidlige materiale er uansett nær umulig å matche.

Eric Burdon er og forblir en av rockens aller sterkeste sangere. Han er en av disse få genuine originalene med brann under skosålene og en ropert i halsen.

Gratulerer med dagen!