Singelen «SØN» bar bud om at noe spesielt var i gjære på Anne Lise Frøkedals tredje soloplate. Låten fungerer som en himmelsk inngangsport til en verden der man får mye friskluft rundt ørene.

Som tittelen hinter om, tar musikken turen ut i åpent landskap på denne plata. Låtene formidler ensomhet, men også en ro – som om artisten omfavner elementene i en flukt fra hverdagens kjas og mas.

Her brukes folk, pop og rock en oppdagelsesreise med mange små overraskelser langs stien. Turen går «Inn i de dype skogers favn», som Kolbotns Lars Monsen-alibier Darkthrone en gang sang.

Der Frøkedal deler center stage med Frode Strømstad i landets beste gitarpopband I Was A King, er det ingen tvil om hvem som holder et bestemt grep om dirigentstokken på dette albumet.

Hennes backingband Familien er litt av en bukett. På «Flora» gir Olav Christer Rossebø, Ingeleiv Berstad, Erlend Ringseth, Elisabeth Mørland Nesset, Olaf Olsen og Eirik Øien musikken en urokkelig stamme. Vakre og mystiske utskudd springer også ut av instrumentene.

Matriarken drar det beste ut av sin familie i løpet av «Flora». Her holdes ingen i ørene. Det er plenty av rom til å leke seg så lange man faller ned på samme tone og beat idet kapellmesteren løfter blikket.

«Ho Mor» øser både omtanke og kjærlighet over låtene. Dette er et album som byr på variert kost over ti låter. I den ene enden hører vi de jordnære harmoniene til Dillard & Clark. I den andre enden buldrer gjørmerocken til Dinosaur jr. Mellom linjene skinner også litt folkemusikk, blues og synthpop igjennom.

Lydbildet er som en hi fi-versjon av en leirbålseanse. Dette er lyden av treverk og metall som får godt med pusterom. Gitarene, fela og perkusjonen tilføres litt ekstra varme fra orgelet. En fuzzboks blåser liv i bålets glør de gangene låtene trenger et lite boost.

På toppen ligger Frøkedals stemme, med like mange fasetter som naturen selv, og puster deg rett i ansiktet. Hun kan være kjølig, autoritær, rasende og myk om hverandre. Hva enn situasjonen og melodien krever, leverer sangeren – på tittelsporet attpåtil med Etne-dialekt.

Låtene er satt sammen på intelligent vis. Nynnbare melodilinjer brekkes ofte opp av en overraskende tone. I det ene øyeblikket dras vi inn i messende psykedelia, i det neste får man en pop-krok kjørt inn i hjernebarken.

Kast fra deg all mental bagasje. Kom bare ut og lek. Dét er Anne Lise Frøkedals oppfordring under det svale og solrike avslutningssporet «Takedown».

«Flora» er et lekkert album som nytes best i total frihet.