I føljetongen «Rockens sorte får» vil Helge Skog og Egon Holstad børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller den kommersielle suksessen de burde. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

24 klask rett i fleisen. Slik innleder man et metalalbum! Ja, «Mental Funeral» av Autopsy er som et overfall på systemet.

Her har vi musikk som sniker seg innpå deg bakfra, i finlandshette, og leverer 12 tette dødsmetall-knallerter før noen rekker å si «Bø!».

Forrige måned var det faktisk 30 år siden dette mesterverket innen death metal-sjangeren ikke «så lyset», men kom krypende opp til overflata. «Metal Funeral» markerer, i mitt hode, slutten på dødsmetallens storhetstid.

Alt var ikke bedre før i tida, men death metal ble aldri bedre etter at Autopsy ga ut «Mental Funeral». I alle fall ikke for oss som ikke får fot, men klumpfot, av melodiøs death metal – og grynter avvisende når sjangeren misbrukes av sjelløse flinkiser. Dette albumet er i så måte å regne som antitesen til hva ekstremmetallen har blitt.

En morsom mental øvelse jeg har gjort den siste måneden er å plukke ut mine personlige «fire store» av death metal-utgivelser. Her har «Mental Funeral» en soleklar plass, sammen med «Scream Bloody Gore», «Altars of Madness» og «Left Hand Path». Disse tre andre skivene har nok solgt flere eksemplarer, mens Autopsy står igjen med den litt tvilsomme æren og statusen som kultplata i gjengen.

Kultband-idéen henter jeg delvis fra egen erfaring: Undertegnede var 11 år da «Mental Funeral» kom i april 1991. På dette tidspunktet hadde jeg hørt de tre nevnte klassikerne fra Death, Morbid Angel og Entombed. «Mental Funeral» var jeg derimot nesten å regne som voksen da jeg hørte for første gang. Sjokket og kicket var allikevel helt enormt for en noe blasert herremann.

Litt historisk kontekst: 1991 var tida da en gjeng norske kids brant alle sine hvite og fargede klær, sminket seg og gikk til skogs for å gjøre opprør mot den stadig blassere death metal-sjangeren. Sjangeren som et par-tre år tidligere hadde blitt bærebjelken i en verdensomspennende scene, og samtidig bar preg av å være en eksklusiv klubb for evnerike outsidere, var nå såpass blass og ufarlig at selv metal-Hvermannsen begynte å fatte interesse for greia.

Hvermannsen begynte allikevel aldri å like Autopsy. Og dét er jo virkelig ikke så rart. Denne musikken hadde, nå som da, sin naturlige plass godt gjemt under senga.

Essensen av «Mental Funeral» er en blanding av punkrock og doom, med de pubertale perversitetene skrudd opp på elleve. Platas to første spor «Twisted Mass of Burnt Decay» og «In the Grip of Winter» viser ytterkantene: turboversjonen og begravelsesmarsj-versjonen av Autopsy.

Riffene på denne plata er så schtøgge at det er en fryd. Der trenden i death metal anno 1991 var en renere, mer presis gitarlyd, kastet Autopsy-gitaristene Danny Coralles og Eric Cutler derimot gitarforsterkerne sine ned i fraukjelleren. De skapte en uggen stemning få andre ekstremmetall-band har vært i nærheten av.

Så er det trommene, da. Herregud, trommene! Bassen buldrer og putrer godt, men trommesoundet er det feiteste festet på tape noensinne. Her er det virkelig ingen plastikklyd. Grunnlegger og trommis Chris Reifert dundrer løs med en brutal bøttelyd galopperende rett ut av det svarteste helvete.

I mine ører er i tillegg Reifert blant vokalistene som gjorde dødsbrølet aller best. Vokalen låter som gurglinga fra en dritings bjørn med mord i blikket. At Reifert evner å gjøre dette samtidig som han spiller trommer i livesetting, er imponerende helt på toppen av imponerende-skalaen.

«Mental Funeral» har en helt distinkt følelse, for min del. Gjennom snaue 40 minutter er man er flua på veggen i den mugne jordkjelleren til Reifert og co. Det er dunkelt, fuktig og lukter ikke akkurat sjampo – men man klarer bare ikke å rømme ut derifra.

Ingenting har vært så råttent, mørkt og fett som denne plata siden. Det har poppet opp noen parodiske exploitation-varianter av sjangeren, men da har gørra bare blitt dyttet opp i fleisen på lytteren. Man må ha gørr i sjelen, for å produsere et mesterverk som «Mental Funeral».

Vel overstått bursdag, og hill Autopsy!