Bob Dylan fyller 80 år på mandag – Sivert Høyem skriver for Feedback, der han har plukket ut sine 10 favoritter fra den levende legenden.
Jeg har hørt mer på Dylan enn på noen andre, likevel føler jeg ikke at jeg har noe innsiktsfullt å komme med. Selv om jeg må innrømme at jeg en gang leste en biografi om ham er det stort sett musikken, som musikk, ikke som litteratur eller gjenstand for endeløs nerding, som opptar meg nå.
Ikke er det særlig «dylansk» å skulle forstå seg på Dylan heller. Om jeg sitter og prater med noen, og samtalen kommer inn på musikken hans, er det påfallende ofte jeg får servert en vanntett tolkning av en låt – alle de fantastiske lagene av snirklete rim og innfall destillert ned til en enkel sannhet; «dette er en omskrivning av Jobs bok» eller «pur Kafka». Dylan skal liksom gå så helvetes dypt.
Jeg har mer eller mindre slått meg til ro med å ikke prøve å forstå. Likevel er det noe med Dylan-universet som fanger deg, og holder oppmerksomheten din, noe du aldri blir helt ferdig med. Denne musikken har vært en så integrert del av livet mitt at det er vanskelig å se for seg hvem jeg hadde vært uten.
Hva hadde jeg for eksempel snakket om med en vilt fremmed som tilfeldigvis satte seg ned ved bordet mitt mellom den tredje og fjerde ølen på Last Train en fredags ettermiddag for typ femten år siden?
Det hadde vært det komplette mareritt for meg om vi ikke begge to hadde syntes «Visions Of Johanna» var den suverent beste Dylan-låta, og begge hadde kunnet sitere linjer som «harmonicas play the skeleton keys in the rain» fra minnet. Jeg tror det er den største låta for meg. Sånn. Nå er vi i gang.
Våren 2001 satt jeg hjemme på gutterommet mitt på Kleiva og skrev sanger fra jeg stod opp om morran til jeg gikk og la meg. Hvordan jeg hadde endt opp der i en alder av 25 år er en annen historie, som du nesten komme på en av konsertene mine for å høre. I denne sammenhengen holder det å vite at mitt første seriøse kjærlighetsforhold hadde gått i vasken, og at jeg var veldig mottakelig for poetisk input av alle slag.
Lydsporet den våren bestod av nesten bare Dylan, og særlig den briljante fjerdeskiva, «Another Side Of Bob Dylan», allment sett på som et «varsku-her» til den mer utflytende, mindre samfunnsengasjerte, elektriske Dylan.
«To Ramona», låt nummer seks, er for meg et vakkert eksempel på en mer empatisk side ved ham, det er noe fintfølende her som kanskje måtte gå tapt ettersom han nådde sitt myteomspunne, kreative høydepunkt mot midten av 60-tallet. Låta viser også hvor konsis han fremdeles var i denne siste fasen før musikken og lyrikken ble elektrisk.
«Ballad In Plain D», fra samme skive, rørte meg litt på den samme måten, men kanskje mer direkte. Her forteller Dylan resignert og poetisk om tapet av sin første kjærlighet i den krystallklare ballade-stilen han visstnok plukket opp fra britisk folkmusikk. Fortellingen ender i en linje som liksom vrenger seg inn i seg selv, et varsel om ting som er i vente:
«My friends from the prison they ask onto me – How good, how good, does it feel to be free? And I answer them most mysteriously – Are birds free from the chains of the skyway?». Elektrisk nå! – Men fremdeles ikke verre enn at det hadde passert som «unplugged» den gang da det fremdeles var en ting. I dag er det vanskelig å forstå kontroversen rundt Dylans elektriske hamskifte.
«Love Minus Zero» er en låt jeg alltid kommer tilbake til fra hans første elektriske album, «Bringing It All Back Home», og om dette var sjokkerende for motkulturen og folk-puristene i 1965 kan ikke takhøyden ha vært særlig stor.
I denne teksten tar Dylan et steg til siden og betrakter tiden han lever i heller enn å være en som står «midt i den», slik mange av tilhengerne sikkert hadde oppfattet ham tidligere. Det kan sikkert ha vært vel så provoserende som de elektriske gitarene, men er det lov å leve, eller?
Jeg fikk øynene opp for «Just Like Tom Thumbs Blues» en gang jeg så et konsertopptak med Dylan fra 70-tallet på TV. Låta setter i gang og kamera sveiper ut over festivalpublikummet, plukker opp de vanlige tingene; klynger av hippier som deler en joint, en fyr med skinncowboyhatt som veiver med armene og er ekstra engasjert. God stemning!
Jeg liker den slentrende leveransen av et On-The-Road-style-krise-scenario; hovedpersonen er fanget på den gale siden av grensen og har fått noen dårlige vaner som er vanskelig å kvitte seg med. Det er mørkt, men besnærende på samme tid: «Sweet Melinda, the peasants call her the goddess of gloom. She speaks good English and she invites you up into her room». Vi blir presentert for nye folk i hvert vers, et grep som går igjen hos Dylan litt av og på heretter.
Jeg vet ikke hvor mange folk som dukker opp i «Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again» fra «Blonde On Blonde». Låta feier deg av gårde i en klaustrofobisk virvelvind av gåtefulle møter og konspirasjoner. Det føles som det er i ferd med å koke over, og kanskje er det nettopp det som er tilfellet, det er i alle fall ikke mange måneder igjen til den mytiske motorsykkelulykken. Dylan kommer aldri til å lage musikk som dette igjen. Denne perioden i karrieren hans har ikke noe sidestykke i rockehistorien. Et poetisk utbrudd av unik kreativitet og feberaktig livsglede.
Alle laget fantastiske ting i rockens gullalder, men det Dylan gjorde var han fullstendig alene om. Samtidig er han så til de grader suveren på denne tiden at jeg merker jeg har en tendens til å gravitere mer mot ting han gjorde før og etter. Når man selv har viet livet sitt til å skrive sanger er det ikke alltid like lett å finne glede i å se et geni i fri utfoldelse på toppen av formkurven, man står i fare for å føle seg … fullstendig utilstrekkelig.
Tilbake på gutterommet var det én skive til som fikk kjørt seg grundig våren 2001. Med «Blood on the Tracks» (1975) la Dylan ned malen for det som skulle bli en klassisk øvelse i rocken; skilsmisse-albumet – Og jeg var jo nyskilt, så dette var obligatorisk lytting! Jeg kunne valgt å fremheve mange låter herfra, men det ville være rart å ikke ta med «Tangled Up In Blue» (1975). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt på skiva og fått den samme følelsen av at noe er på gang, noe faller på plass, hørt den til ende mens jeg holdt på med noe annet, for så å sette den på igjen.
Det er en låt som inviterer deg inn i ei skive der tekstene ofte dreier seg om oppbrudd og reiser, den omslutter deg og «transporterer» deg. Jack Kerouac er en selvsagt referanse i Dylan-universet, jeg har allerede nevnt «On The Road», og det føles som noen av versene her kunne glidd rett inn handlingen i boken, men pulsen går saktere nå. Det er noe romantisk og tidløst med dette albumet som markerer det som starten på en ny epoke.
Det jeg skal si nå kan du gjerne være uenig i, men jeg mener det dypt og inderlig: Dylan er en av de største sangerne i populærmusikken. Folk gir ofte Frank Sinatra skryt for timingen sin, og det er jeg selvfølgelig enig i, men hva med timingen til Dylan? Hvert ord rammer akkurat der det skal. For meg er han helt der oppe med de aller største, også som sanger, og han viser det kanskje aller tydeligst på «Desire» (1976), og på de mange opptakene fra Rolling Thunder Revue-turnéen.
Bare hør på «Isis» og «One More Cup Of Coffee». Jeg vet ikke hva slags trip han var på på denne tiden, men det er tydelig at han tar grådig for seg av en ny kreativ gullåre. «Desire» føles som en tilstand på samme vis som «Blood On The Tracks», de to hører sammen, men dette er frodigere, mer ekstatisk.
Jeg elsker øyeblikket der Isis når sitt klimaks etter at hovedpersonen har vært ute på en «wild goose chase» på leting etter turkiser, gull og … verdens største halskjede: «She said, you gonna stay? I said, if you want me to, YEAH!». I liveversjonen lades disse ordene med «sexual innuendo» – Spørsmålet er kanskje ikke «Vil du bli?», men heller «Vil du pule?», mulig det bare er meg.
Dylan har alltid hatt noe forførerisk over musikken sin, men på disse to store 70-tallsalbumene tar det helt av. Om jeg i dag vil ha noe av Dylan i min egen musikk er det dette jeg er ute etter.
Den siste Dylan-skiva jeg har et nært forhold til kom i 1978. Han gjorde mye bra senere også, men for meg er det ingen hele album etter dette jeg virkelig elsker, ikke engang (brannfakkel!) «Time Out Of Mind» (1997).
Han lager bra låter og album på samme måte som andre artister lager bra låter og album, og du skal være veldig fanget inn av den spesielle auraen hans for å ikke anerkjenne det. Musikken på «Street Legal» føles mer temmet enn det den var bare noen få år tidligere, men noen store låter stikker seg ut for meg, særlig «Changing Of The Guards».
Jeg tror jeg gav denne skiva noen ekstra sjanser på grunn av coveret, som forteller sin egen lille historie: Dylan i en døråpning, med oppkneppet skjorte og jakken på armen, speidende ut på den støvete gata, som om han ikke vil bli oppdaget. Kanskje er vi tilbake på den gale siden av grensen. Det dette bildet signaliserte av «voksen materie» må ha appellert til meg der jeg bladde i en platesamling for snart 30 år siden. Fremdeles er det slik jeg liker å se ham for meg.
Det passer å avslutte her. Det svir å redusere over et halvt liv med Dylan-interesse ned til et utvalg på ti stakkars låter – Hvor er, for eksempel; Ballad Of A Thin Man, Like A Rolling Stone og Sad-Eyed Lady Of The Lowlands? Hvor er It’s All Over Now, Baby Blue og It’s All Right Ma, I’m Only Bleeding? – Mener jeg noe som helst av det jeg har rablet ned her? Jeg skal debrife med å lage en spilleliste med 80 av mine favorittlåter med Dylan, én for hvert år i livet til den største låtskriveren noensinne, det føles mer lystbetont. Gratulerer med dagen, Bob!
Sivert har også laget ei utfyllende sileliste med hele 80 låter, én låt for hvert år Dylan har levd. Juhuu! Ligger under her, i både Spotify og TIDAL-versjon.