Noen musikksjangre er det umulig å fake seg igjennom. Mang en pubgitarist har gjort bluesstandarder til en form for instrumentell idrett, og i gitarsolo-tåka endt opp med å vaske bort selve bluesen. Mang en sanger har dratt dramatiske grimaser til soulklassikere, men i bunn hører man at vedkommende har en sjel som plasker hjelpeløst i grunt vann.

Dette, mine damer og herrer, er hvordan det skal gjøres! Robert Finley er i byen, så nå er det bare å listen up, for schwingende.

At 67-åringen faktisk har opplevd det han synger om, er av mer enn akademisk betydning. Tekstene er en studie i hvordan man overlever i et hardt klima, i form av anekdoter om alt det tragiske, merkelige og morsomme som skjer på veien.

Her presses blodet, svetten og tårene gjennom mikrofonen – som holdes i fast grep av never med træler tjukke som traktordekk.

Som et barn av 50-tallet i det tjukkeste Louisiana gikk han «soulskolen» i det lokale kirkekoret, og fikk seg etter hvert en loppemarked-gitar. Etter en tid som musikant i hæren livnærte Finley seg som gatemusikant, men strøjobbene som snekker tok slutt da han ble erklært blind.

All denne bagasjen hadde selvsagt vært underordnet uten tilstrekkelig musikalsk talent. I akkurat den avdelinga er Robert Finley blant de heldige som har medfødte evner vi andre bare kan misunne. Han går fra uskyldsren falsett til grovkorna bluesgrynting like naturlig som andre sangere skifter sokker.

At denne karen bare opptrådte sporadisk og semiprofesjonelt før solodebuten kom som 62-åring – med den passende tittelen «Age Don’t Mean A Thing» i 2016 – er utrolig.

Som mange artister av hans generasjon fra the deep south er Finleys musikk en salig og næringsrik smørje satt sammen av alle musikksjangrene med sitt opphav i regionen.

Det låter varmt, med en tung og dominant bass som puls. Masse herlig perkusjon og et smørmykt orgel spiller fine biroller mens Finleys makker plukker ut lekkerbisken etter lekkerbisken med sitt plekter.

Og hvem er makkeren? Dan Auerbach, selvfølgelig! Fyren som nå produserer så mange fine album hvert år, at det er fullt forståelig at hans eget Black Keys avspises med å gi ut et halvhjertet album med coverlåter. Auerbach har åpenbart brukt sine beste kreative evner til å skrive låter sammen med Robert Finley.

Auerbach viser nok en gang stor forståelse og kjærlighet for den musikalske dietten som har formet artisten han jobber med. Samtidig får han sole seg litt i glansen av herr Finley, som følges av rampelyset uansett hvor han sprader selvsikkert rundt med mikken i hånda.

Gospel, soul, blues og rock. Etter hundre år inneholder denne honningkrukka fortsatt limet i populærmusikken, og krukka er åpenbart langt ifra tom.

Heldigvis har vi folk som Robert Finley – artister som smører øregangene våre med disse godsakene. I «Sharecropper’s Son» har han levert et album som jeg tipper vil stå seg som en av de beste utgivelsene i 2021. En svært sterk femmer, dette.