Bare å gni seg i hendene når Monster Magnet gir ut coverskive

Psykedeliske nuggets blandes ut i den vidunderlige wyndorfsalaten
MONSTER MAGNET: Wyndorf (her fra Buktafestivalen i 2011) har sluppet et rent coveralbum, som hyller psykedeliaens inntog i rocken. 
        
            (Foto: Knut Jenssen)

MONSTER MAGNET: Wyndorf (her fra Buktafestivalen i 2011) har sluppet et rent coveralbum, som hyller psykedeliaens inntog i rocken.  Foto: Knut Jenssen

Et av nittitallets aller beste rock’n’roll-band har funnet litt tilbake til seg selv på de siste skivene sine. Frontfigur Dave Wyndorf, eneste medlem igjen fra originalbesetningen, skriver fortsatt bra låter og – ikke minst – bra riff, han er fremdeles et av de råeste vokalistskinnene som vandrer der ute og han later til å være i god form.

Takk og lov. Rocken trenger Wyndorf; denne sleske, harry, smarte og kåte villbassen.

Det som alltid har skilt Monster Magnet litt ut fra samtidens likesinnede (særlig de som opererte/opererer under banneret stonerrock) er Wyndorfs forbløffende låtskriveregenskaper, som har gjort at de alltid har stått litt på siden av alt.

Jeg har aldri opplevd dem som del av noe bølge eller trend, da de har svevet rundt i et eget solsystem og gledet oss her nede med stadige spacebomber av kontant, velspilt og – på sitt beste – helt latterlig fengende låter.

Helt siden starten har bandet også tolket andres låter, der de stort sett har blitt slept gjennom wyndorfsalaten og transkribert til noe som har hørtes ut som hans egne låter. Allerede på debut-EP-en var det Howlin’ Wolfs «Evil» som fikk kjørt seg, og siden har det vært jevne drypp hvor favoritter fra Wyndorfs platesamling har blitt beæret med hans tolkninger.

The Stooges, MC5, The Rolling Stones, Black Sabbath, The Velvet Underground og Grand Funk Railroad er mer eller mindre selvskrevne, og gode, mens versjoner av låter fra Depeche Mode og Donovan er av det mer forglemmelige slaget. Bandets versjon av Unicorn og David Gilmours «No Way Outta Here» (der de bare droppet det dølle refrenget») er ei av deres beste innspillinger.

Når bandet da gir ut et rent coveralbum, utelukkende med coverlåter, herunder band Wyndorf plasserer delvis og godt plantet ned i den psykedeliske delen av rocken, er det bare å gni seg hendene. På papiret iallfall.

Heldigvis fungerer det jevnt over i praksis også, til tross for en litt manglende redigering. 13 låter på knappe femti minutter er litt i overkant, og det er ikke alle låtene som føles like viktige her. Men herre min sopphatt, her er det mye som holder vann også.

Jerusalems «When the Wolf Sits» høres ut som en MM-original, mens Pretty Things’ (et bandene fra slutten sekstitallet som virkelig fikset overgangen til psykedelia aldeles utmerket) «Death» legger seg ganske nært originalen.

«It's Trash» med Cave Men er en personlig favoritt fra Tim Warrens eminente 60's-serie «Teenage Shutdown», en låt som altså må ha hørtes helt spinnvill ut da den kom på midten av sekstitallet, ikke minst på grunn av vokalen. Den låter helt OK her, men lider nok litt av at piggtrådsoundet fra back then rett og slett ikke lar seg gjenskape slik. Her er det nesten en fordel ikke å ha hørt originalen.

Table Scraps’ «Motorcycle (Straight to Hell)» var et nytt bekjentskap for meg (slik det skal være med slike skiver), og her foredler og løfter Wyndorf & co. opp originalen til et nytt nivå. Det har mer spenst og trøkk i seg og låter hakket tøffere.

Artig at de også har tatt for seg det australske kultbandet The Scientists og et av deres glansnumre, «Solid Gold Hell», hvis original jeg har hørt utallige ganger, og band jeg tilnærmet forguder.

MM legger seg nært originalen, ikke minst i produksjonen, men der originalen lener seg mer mot soundet til amerikanske Suicide, får MM det til å høres ut som en feil outtake fra deres eget epos «Spine of God». På slutten, der Wyndorf har lagt på to vokalspor med en oktavs forskjell, er det så tøft at fy faen.

Man kan vel regne denne skiva som et slags hvileskjær for Monster Magnet, men det er et trivelig et og noe jeg er glad at ble laget. Så er det å håpe at Han Far selv har noen nye nuggets liggende klare i kammeret, for dette kjenner jeg at er et band jeg alltid kommer til å følge med stor og infantil interesse.