Jeg var neppe alene om å være skikkelig spent på dette albumet. Trond Andreassen har tross alt gjennom en mannsalder vært blant de ypperste entertainerne i norsk rock.
Østfoldingen har den lite utbredte evnen å skrive poplåter som er både iørefallende og uforutsigbare. Hans miks av nydelige melodilinjer og desperate rennesteinsskrik bak mikrofonen matches av ingen.
Allikevel har det vært noe som har manglet etter at Andreassen dro opp håndbrekket på det ville rock’n’roll-toget som var Ricochets. Selv etter en god solodebut i «Ingenting hele tiden», og en rad av fine låter sammen med Navigators, har jeg savnet litt piff i det musikalske proteinet.
Nå har vi fått servert svaret på hva som har manglet, i form av ti raske klaps over ørene: Valentourettes, selvfølgelig!
I sitt nye samarbeid med Joachim Nielsens gamle backingband har nemlig Trond Andreassens musikk fått energien tilbake. Om Andreassens låter er bensinen, har Valentourettes hestekreftene som trengs for at musikken skal treffe deg midt i magen.
Dette albumet er prov på at også gamle ringrever kan bli nyforelska. Det oser en nesten manisk spillekåthet av dette nye, musikalske partnerskapet.
Petter Baarli prøver aldri å stjele rampelyset, men han gjør mye ut av sine seks strenger i løpet av disse 35 minuttene. Norges Keef og Angus har boogierocken i både ryggmarg og gitarhals, men som på hans egne soloplater rister Baarli triks fra langt flere av rockens avgreininger ut av ermet og gjennom plekteret i løpet av «Alt på en gang».
Petter Pogo og Runar «Kula» Johannesen utgjør en rytmeseksjon av typen som støtter melodiene, men også pumper ekstra blod gjennom musikkens kretsløp. Er man med i en gjeng – da vil man ha folk man stoler på i ryggen. Å ha de unge herrene Johannesen og Pogo til levere fundamentet må være en trygghet og et privilegium for enhver rockartist.
Når den musikalske menyen i tillegg krydres med bidrag i «finger lickin’»-kategorien av Trond Andreassens foretrukne tangentmaestro Svend Poppe og deLillos-gitarist Lars Lundevall – da er det helt innafor å sikle, synes jeg.
Man hører at hele bandet koser seg med å spille disse låtene – som selvfølgelig forplanter seg videre i kroppen til lytteren. Det aller viktigste argumentet for å få utslettet denne korona-driten akkurat nå, er at vi skal få lov til å nyte denne musikken sammen med bandet i hva som helst slags lokale (så lenge det er ølservering og kjempestore høyttalere der).
Bidraget fra Andreassens faste tekstskribent Christian Bloom er også sentralt. Hverdagsproblematikk og tunge nederlag, men også livsglede og frihetsfølelse, fremføres med hjertet utenpå drakta. Det ligger en ukomplisert troverdighet i hver strofe.
Trond Andreassen dykker tidvis ned i sitt mentale mørkerom, men tar seg også mange turer opp i solskinnet. I én låt kjenner man klumpen i halsen, men i den neste løfter man begeret og tramper foten ekstatisk i bakken.
De ti låtene på «Alt på en gang» spenner enormt bredt, selv om bandet snurper alt sammen i én og samme sekk. «Alt jeg trenger» er vaskeekte sørstatsboogie dyppet i ekstra tjukk og søt saus. «Når trusselen blir for stor» er gla’rock som gir fingeren til alle bekymringer.
Den mollstemte og klaustrofobiske perla «Venteværelset» er derimot som en videreføring av Ricochets’ klassiker «I Know You’re Gonna Leave Me».
«Alt på en gang» er et album for alle som liker låtbasert rock og interessante anekdoter. Her er det ingen flaue forsøk på å være «moderne», «indie» eller markedstilpasset på noe slags vis.
«Det er mer igjen» messes det, over et syndig fett R & B-groove, i avslutningssporet «Mens vi venter på sommer». Ja la oss virkelig håpe det er mer igjen!
Om Trond Andreassen og Valentourettes skulle avslutte samarbeidet etter ett album – det ville rett og slett blitt for dumt. Nå gjelder det bare å kaste på mer knusktørr ved. Dette er et rock’n’roll-bål som bør få brenne videre. Kruttsterk femmer på terningen.