Gjennom det siste tiåret har Djevel vært en av svært få solide leverandører av god black metal. På det som blir fullengder nummer seks har bandet levert sitt sterkeste, mest innholdsrike album.

Trioen ledet av veteranen Trånn Ciekals har funnet en god balanse. De hyller sjangeren, men liksminken har ikke fått trynet til å stivne.

Djevel hyller den opprinnelige, norske svartmetallen med å tilføre noen ingredienser fra sitt eget mentale jordsmonn. I stedet for den gjengse saueflokkens urealistiske forsøk på å gjenskape lyden av Emperor, Darkthrone eller Immortal anno 1993 har Djevel prestert å skape egne fingeravtrykk i svarteboka, ved bruk av de samme verktøyene.

De kvasse gitarene er vevd sammen på delikat vis, og bandets nye bassist og vokalist Eskil «Kvitrim» Blix leverer med autoritet og pondus. På toppen får vi noen helt basic synth-akkorder, og messende koringer fra Ciekals.

I utgangspunktet en enkel, nærmest banal oppskrift som blir svært effektfull når låtene er smart komponert – som her.

Djevels hovedstyrke er nemlig melodiene, som er genuint vakre. Vakker svartmetall? Ja, nå har jeg Fanden meg hørt dét også! Men spøk til side, så er det nettopp denne kvaliteten som ofte skiller god fra dårlig black metal. Om alt bare er stygt hele tida, blir musikken til slutt bare flat og livløs lyd.

Med fare for å bli helt Kåre Kosmos her, så vil jeg si at Djevel maler svært livlige og tiltrekkende bilder av nattehimmelen. 56 minutter er i utgangspunkter en altfor mektig lengde på ei black metal-skive, men i løpet av spilletida rekker aldri ørene å bli stappmette.

Litt av grunnen til dette er at Djevel skyter inn seige og feite Celtic Frost-inspirerte riff som pauser i den frenetiske strengeplukkinga. Passasjene med akustiske gitarer drar intensiteten helt ned, men formidler mye av de samme stemningen som når trioen går «full pinne».

I black metal-sammenheng er tempoet ganske lavt, og slik sett mer likt 80-tallets prototyper (eventuelt den «første bølgen») av black metal. Effekten er dermed svært tilfredsstillende idet Emperor- (og Mongo Ninja!) legenden Bård «Faust» Eithun uten forvarsel kaster seg inn i fullt blastbeat-modus. Hør bare avslutningen av «En krone for et øie som ser alt …» for eksempel.

«Tanker som rir natten» er et album som drar ut det fulle potensialet av black metal-sjangeren. At noen band fortsatt evner å gjøre dette i 2021 er både gledelig og imponerende.