Trekkspillet har høyst ufortjent blitt en utskjelt stakkar i den musikalske intrumentverktøykassa, og her i Feedbacks redaksjonslokaler er vi veldig imot all form for diskriminering.
Klart, i gale hender er instrumentet et musikalsk våpen som er i stand til å drepe det meste rundt seg, akkurat som ethvert konvensjonelt våpen, men overlatt til finslepne virtuoser er det bare perfekt melisdryss på kransekaka.
For å markere styrke, og slå et slag for trekkspillets fortreffelighet, presenterer vi her ei liste hvis eneste fellesnevner er at alle låtene inneholder trekkspill, av mindre eller større grad. La oss spenne på oss selene og sette i gang! Viiiiiii spille!
Kos deg med den eminente spillelista mens du leser!
Her er Egon Holstads 10 utvalgte trekkspill-kanoner:
THE POGUES «Thousands Are Sailing» (Trekkspiller: James Fearnley)
Det føles veldig rett å la The Pogues trekkspille opp til dans, da de var bandet som mer enn noen andre slepte folkemusikken inn i rocken etter de få hårtustene som var å ta tak i, og revitaliserte den for mange tiår fremover. Trekkspillet var alltid sentralt i soundet deres, og på konsertene var James Fearnley en viktig trademark, der han slepte det enorme trekkspillet rundt på scenen.
Her kunne man egentlig valgt låter i blinde, men jeg lander på det som vel må kunne sies å være en av 80-tallets beste låter, og en av de vakreste og mest presise skildringer av emigrasjon. Alt akkompagnert av Fearnleys herlige trekkspill.
SIXTEEN HORSEPOWER «American Wheeze» (Trekkspiller: David Eugene Edwards)
Et av de beste bandene på 90- og 00-tallet, både live og på skive. Trekkspill og banjo var alltid en vesentlig del av soundet, der de på sitt mest brutale og mektige hørtes ut som et apokalyptisk Joy Division på folk-trip, vokst opp ved foten av Rocky Mountains. «American Wheeze» er et av deres mest gylne øyeblikk, en låt der selve anslaget ligger i trekkspillet, før trommene og bassen dundrer inn fra høyre. Pur, svart magi, dette.
THE TRIFFIDS «The Clown Prince» (Trekkspiller: Jack Embow)
Mysteriet «The Black Swan», geniene i The Triffids’ siste skive, er et album som får opp temperaturen i diskusjoner mellom fansen. Undertegnede tilhører nok den mindre fraksjonen som formelig elsker plata, der man oppdager nye nyanser og lag av mystikk og magi for hver gjennomlytt. Ideene bobler over (for mæææget, vil nok mange hevde), og skiva spriker i alle retninger, men det er jo The Triffids, så den røde – enn si svarte – tråden er uansett sterk. Og i denne perla er det trekkspillet som er prikken over i-en.
ERIK BYE «Hildringstimen» (Trekkspiller: Leif Blix)
Hvis man er oppvokst på innlandet, aldri har kjent lukta av sjø eller sett bilder av havet, er det kanskje mulig å komme unna med at man ikke kjenner hjertet banke litt ekstra av denne urklassikeren fra Giganten med stor G.
Urfremført på hans eget program «Lørdagskveld med Erik Bye» i 1971 (herregud, se her, så tøft det var), og har siden det øyeblikket vært en nasjonalskatt på linje med Griegs «Morgenstemning», «Ja, vi elsker» og «I Got Erection». Trekkspillet var aldri langt unna når Bye sto på en scene, og det finnes ikke den trekkspillklubb med respekt for seg selv som ikke har minst et par av hans låter på repertoaret.
R.E.M. «World Leader Pretend» (Trekkspiller: Mike Mills)
Med en pistol mot tinningen, der jeg må velge, sier jeg at dette er bandets aller beste låt. Det enkeltinstrumentet man først forbinder med låten, er Bucky Baxters steelgitar i bridgepartiet, men det er faktisk lyden av et trekkspill som sparker i gang hele kalaset, og det var det bassist Mike Mills som sto for. I en «Live at BBC»-versjon får attpåtil trekkspillet skinne gjennom hele låten. Mike Mills’ etternavn har for øvrig bokstaver hvorav 80 prosent av dem også finnes i trekkspill. Tilfeldig? Neppe!
THE DECEMBERISTS «Down By the Water» (Trekkspillerinne: Jenny Conlee)
Denne perlen av folky poplåt lener seg fint mot den ovennevnte, da R.E.M.-gitarist Peter Buck spiller mandolin på skiva, i tillegg til at låten i seg selv har rippet gitarriffet fra R.E.M.-klassikeren «The One I Love». Det som likevel er viktigere enn absolutt alt er, er å nevne andrestemmen til Gillan Welch. Det har kanskje ingenting med saken å gjøre, tenker du, men Gillian Welch har alltid med saken å gjøre. Fint driv i trekkspillspillet til Jenny Conlee, forresten!
PETER CASE «Two Angels» (Trekkspiller: David Hidalgo)
Andreskiva til Case har ei av de villeste og kvalitetstunge gjestelistene man har sett, og plata bugner over av kremlåter og Cases helt suverene vokal. Dette er skiva Ryan Adams har prøvd å lage hele livet sitt, uten aldri å nå helt opp. «Two Angels» er en av de mest bedårende og vakreste balladene som er der ute, og det følsomme trekkspillet til Los Lobos-sjef David Hidalgo er krydderet som gir låten den aller siste touchen av magi.
TALKING HEADS «Road to Nowhere» (Trekkspiller: Jimmy Macdonell)
Denne for lengst kanoniserte TH-låten er likevel ganske atypisk for bandet. Starter som en a cappella gospelsang og glir så over i det nesten minner om en taktfast marsj, der David Byrnes karakteristiske vokal maner den fremover, til de pumpende tonene av herlig trekkspill.
Jeg har for øvrig alltid ment at Urge Overkills «Dropout» er spunnet ut av denne låten, for hva nå enn dét er verdt. Den overjoviale «alle går barbeint og er skikkelig gærne»-versjonen av låten som ble gjort live på «The Tonight Show Starring Jimmy Fallon» må for øvrig folk slutte å si at er bra. For den er helt forferdelig. Ikke er det trekkspill med heller. Nemlig!
THE BLACK VELVET BAND «When Justice Came» (Trekkspiller: Nick Ariondo)
Det irske bandet var bedre enn Hothouse Flowers og dårligere en Waterboys, men åpningssporet på førsteskiva er en perfekt og ren krem i irish coffeen, og skal man være streng, og det skal man, holder det egentlig å ha denne på sjutommer. Trekkspillet er sentralt i soundet her, traktert av Nick Ariondo, som også har blitt benyttet av Randy Newman, Darden Smith, The Rave-Ups (sukk) m.fl. Og det er pinadø laget video av låten! Ante jeg ikke. Gøy!
ELVIS COSTELLO «American Without Tears» (Trekkspiller: Jo-El Sonnier)
Første skiva jeg kjøpte av Elvis, og den har fulgt meg tett helt siden 1986, da den kom ut. Kanskje hans mest tilgjengelige utgivelse, og hans siste terningkast 6-plate. Han synger (selvsagt) helt koko-bra, og i denne ståpelslåten drar han seieren i land med én hånd på ryggen og Sonnier på trekkspill, instrumentet som virker gjør låten, når det sparker inn etter hvert endt refreng.
Bonus: THORE SKOGMAN Jag vill ha rökt gök med lök
Man kommer liksom ikke utenom Thore Skogman i denne sammenhengen. I Spotify ligger det bare den norsksåråklige versjonen av denne ubestridte klassikeren, som er kraftig omskrevet og låter mye slappere. Men her er den raffe originalen, en låt egnet for ethvert lystig lag. Og for et trekkspillspill!
Her er Helge Skogs 10 utvalgte trekkspill-kanoner:
TOM WAITS «Cold Cold Ground» (Trekkspiller: David Hidalgo)
«A gentleman is a man who can play the accordion, but doesn't», er blant de mest kjente sitatene som tilskrives Tom Waits. Heldigvis var grus-strupen fra California ingen gentleman! Trekkspillet var jo sentralt i mange av låtene til skrønemakeren – spesielt på kremalbumet «Franks Wild Years». På denne låten er det Los Lobos’ David Hidalgo som klemmer toner ut av belgen, med en melodisk perfeksjon som får ørene til å smelte.
CLIFTON CHENIER «I’m Coming Home To See My Mother» (Trekkspiller: Clifton Chenier)
Noen typer musikk gjør bare godt i kroppen, og Clifton Chenier leverer medisin for det aller meste. Enhver samleplate eller bok om trekkspillmusikk burde ha Chenier på coveret. Trekkspilleren fra det tjukkeste Louisiana, som hadde plenty av blues og soul i gryta, er med rette ansett som spydspissen innen zydeco-sjangeren. Alle som digger eller er nysgjerrig på cajun og zydeco gjør seg selv en tjeneste med å sjekke ut den nydelige katalogen til Aarhoolie Records.
DROPKICK MURPHYS «I’m Shipping Up To Boston» (Trekkspiller: Marc Orrell)
De irsk-amerikanske folkrock-punkerne drar all kraften utav trekkspillet, og blåser det rett opp i trynet ditt, i denne knallerten. Med lyrikk av Woody Guthrie, og tønnevis av Guinness som drivstoff kan det vel ikke gå galt? Dette er låten som rensker St. Patricks Day-festen for alle dølle folk med lav toleranse for alle typer volum.
PETE TOWNSHEND & RONNIE LANE «Annie» (Trekkspiller: Benny Gallagher)
Rundt samme tid gjorde The Who selv en slags hyllest til trekkspillet, med låten «Squeeze Box». Men på «Annie» ble derimot Pete Townsend skvist bak i et hjørne, mens låtskriver og sanger Ronnie Lane tok kontroll. I denne låten ligger trekkspillet som et lekkert slør over melodien, som øker emo-faktoren betraktelig. Jeg tar det derfor som en selvfølge at belgen på Benny Gallaghers trekkspill er laget av ekte gåsehud.
DANIEL NORGREN «Black Vultures» (Trekkspiller: Daniel Norgren)
Kjempen fra de svenske skogene trakterer nesten like mange instrumenter som landsmannen Robert Gustafsson har finurlige karakterer. Men det blir aldri bedre stemning enn når han drar fram trekkspillet. «Black Vultures» var utgangspunktet en tander, nattsvart blueslåt, som i denne geniale versjonen transformeres til noe helt annet. Her er det plutselig full fest i bakgården, med fyr på grillen og kjølebagen full av tøysevann.
DANIEL NORGREN «Everything You Know Melts Away Like Snow» (Trekkspiller: Daniel Norgren)
Jada, vi tåler en til! Her snur Daniel Norgren på festflisa, der han går inn i låven og tar en vemodig trall i eget selskap. Tristere og finere blir det knapt, da svenskens høye, skingrende stemme og den flotte trakteringen av trekkspillet forsterker hverandre.
STEPHANIE MCDEE «Call the Police» (Trekkspiller: Ukjent)
Den selverklærte dronninga av zydeco og sørstatssoul er en litt av ei kruttønne. Her leverer Stephanie McDee lydsporet til en fest som er i ferd med å eksplodere, i ekte New Orleans-ånd. I tilsvarende ånd fra musikkbyen i gulfen huket muligens frøken McDee inn en førsteklasses musiker fra gata, som til min kjennskap er ukjent, for å spille trekkspill på denne innspillinga. PS. Sjekk også ut Oblivians’ kanonbra garasjegospel-versjon av denne bangeren.
THE BAND «When I Paint My Masterpiece» (Trekkspiller: Garth Hudson)
Låten er skrevet av Bob Dylan, men ble først gitt ut av hans gode kompiser/leiesoldater i The Band. Selv om Dyllis sang denne bedre enn Levon Helm, er The Band-versjonen min favoritt. Hovedgrunnen er at låten er et trekkspill-o-rama der gruppas altmuligmann Garth Hudson virkelig «tar den helt ut».
CALEXICO «Old Man Waltz» (Trekkspiller: John Convertino)
Denne låten er prov på at tilfeldigheter ofte skaper øyeblikk av magi i musikken. Under en turne et sted i Italia dro Calexico-trommis innom ei bruktsjappe. Der fant han et trekkspill, og dette er altså lyden som kom ut da han satte seg ned med det gamle instrumentet. Jeg får samme vibben av denne valsen som Nino Rotas udødelige tema i «Gudfaren»-filmene.
LOBOTOMIZED «I Put a Trekkspell on You» (Trekkspiller: Stian Carstensen)
La oss ikke glemme at også Norge har en lang og rikholdig trekkspill-tradisjon! Og den norske trekkspillarven peaket i 2013, med Lobotomized-plata «Norwegian Thrash». Blant moderne klassikere som «Hedmark über alles», «Apocalyptic Skinnvest» og «Wish You Were Beer» er det «I Put a Trekkspell on You» som passer best inn på akkurat denne lista. Her leverer nemlig Farmers Markeds Stian Carstensen en virkelig trollbindende opptreden. Vi sier som Lobotomized-vokalist Skrapparkar: «You say trekkspell ain’t cool? That’s ‘cause you are a new school foooool!».