Gylve «Fenriz» Nagell og Ted «Nocturno Culto» Skjellum har blitt norsk metals Knoll og Tott. Men vet aldri helt hva slags skøyerstreker de finner på, og duoens genuine underholdningsverdi gjør man gleder til hver ny skive.

Black metal-nestorene har etter årtusenskiftet leflet med NWOBHM, punk, og blodtåke-rock'n'roll. Som oftest med stort hell.

For første gang på nesten 20 år har duoen nå droppet hjemmefødsel, og tatt turen til et studio for å lage ny plate. Men, slapp av! Det lukter virkelig ikke nydusja clicktrack-metal av innspillinga, som faktisk er gjort av viseduoen Ole og Silje Huleboer.

Så snart man venner seg til den enkle gitaren som ligger «midt i panna» på åpningssporet «His Masters Voice» glemmer man egentlig selve soundet. Innspillinga har god, gammel kjellerlyd – og da passer det jo ypperlig at også duoen selv «går helt ned i kjelleren» på denne skiva. I metalkjelleren er det nemlig fuktig, råtten doom som fyller lufta, og her nede var Darkthrone på besøk allerede på demoene før debutplata «Soulside Journey» (1991).

Vi snakker selvfølgelig doom metal av skolen bygd av Black Sabbath, Pentagram og Candlemass. Nyere, fancy greier som funeral doom, stoner doom eller dette sutrete goth-opplegget har ingen plass her.

LES OGSÅ: De 10 beste fra Norges konger av black metal

I forkant av plateslippet ble det gjort et stort poeng av at «Eternal Hails» består av lange låter av såkalt episk karakter. Og rent faktisk består skiva av kun fem låter fordelt på hele 42 minutter.

Et mer interessant poeng er at det skjer mye i løpet av låtenes spilletid. I stedet for langtekkelig kverning på ett og samme gitarriff for å skape «atmosfære» får man heller et nytt riff slengt i fleisen, men et temposkifte attåt.

«Eternal Hails» er nemlig en stor porsjon riffsnadder. Riffene kommer allikevel ikke dundrende uten sammenheng – låtskriving forekommer! Og arrangementene er blant de smarteste Darkthrone har gjort.

DOOMER UFORTRØDENT VIDERE: Darkthrone har gitt ut album nummer 19. Foto: Peaceville Records

Som lytter mister jeg grepet på tid og rom inne i voluminøse komposisjoner som «Voyage to a Northpole Adrift» og det beint fram lekre avslutningssporet «Lost Arcane City of Uppåkra».

Singelen «Hate Cloak» er direkte feit. Om man klyper seg fast i flesket venter en helvetes fin reise gjennom en strøm av gitarriff. Det er som å flyte på rennende lava gjennom en fornøyelsespark bygget av ekte metalnerder.

Den glimrende «Wake of the Awakened» øker tempoet, og fungerer som en liten knert «seksti» til pilsen. Her får vi noen støt av thrash og NWOBHM som ville ha fått selveste André Ampère sin krølleparykk til å reise seg i stram givakt.

Eremittene Darkthrone beholder de trygge og minimalistiske rammene på album nummer 19, og den snart 50 år gamle Ted Skjellum leverer fortsatt herlig styggedom bak mikrofonen.

Bandet fortsetter allikevel å kødde med formelen. Det er endringer i stilen for stort sett hver innspilling, og denne uforutsigbarheten holder bandet relevant. Herrene Fenriz og Nocturno Culto unngår å bli museumsvoktere som tar seg betalt for repriser av den samme, gamle forestillinga.

Til slutt er det bare å ta av seg hatten for platecoveret. Den britiske kunstneren David A. Hardy sitt maleri «Pluto and Charon» – sett fra en hule (!) – blir et ypperlig visuelt vedheng til musikken.

Omslagskunsten blir nesten et større insentiv til vrenge lommene for riksdaler nok til en vinylutgave, enn selve musikken – som man uansett taster seg fram til på null komma niks.

«Eternal Hails» er plata som skiller seg mest ut i den stadig tjukkere «nyere» Darkthrone-katalogen. Det er også blant de aller beste albumene bandet har gitt ut dette millenniet. Slik blir det tydeligvis – og heldigvis – med artister som er evig fortapt i musikken. Jeg sier som Chuck Berry: «Hail! Hail! Rock’n’roll».