Rockens sorte får

Du der! Du, ja! Kongen av alle duder!

King Dude er et prosjekt kreert av metalmusikeren som ikke syntes metalmusikken var ond og hard nok. Så da ga han seg heller den amerikanske folk-musikken pokker i vold. Liker du Nick Cave eller Mark Lanegan? Sjekk ut denne ukronede kongen.
Den bloddryppende og røde tråden i King Dudes sound er Cowgills karakteristiske, barytondype og nesten teatralsk onde vokal.  
        
            (Foto: Press/Ván Records)

Den bloddryppende og røde tråden i King Dudes sound er Cowgills karakteristiske, barytondype og nesten teatralsk onde vokal.   Foto: Press/Ván Records

I føljetongen «Rockens sorte får» børster Egon Holstad og Helge Skog støvet av et knippe av rockens kultklassikere, enten ved å presentere underkjente albumklassikere, eller ved å presentere artister de mener fortjener en ekstra liten fanfare og dytt inn i manesjen for sårt tiltrengt oppmerksomhet.

I de svarteste dalene, og i de dypeste skyggene i arven fra i amerikanske folkemusikk, den som musikalsk befolkes av alt fra Johnny Cash, Robert Johnson og Hank Williams til David Eugene Edwards, og for den saks skyld Nick Cave og Torgeir Waldemar, er nærheten til den gammeltestamentlige og gudfryktige ondskapen felles. Og det er her et sted bandet/prosjektet King Dude, anført av den Seattle-baserte amerikaneren Thomas Jefferson Cowgill, musikalsk befinner seg.

Det forhenværende metalbandet hans, Book of Black Earth, nådde ikke ut til enorme masser, og de skiller seg strengt tatt ikke nevneverdig ut i den greina. Når Cowgill derimot skifter ham, og i stedet draperer den amerikanske sangboka med gotisk mørke og diabolsk lyrikk, treffer han mer blink. I Norge er han mest «kjent» for å være supportartisten som trakk seg fra en splitturné med det norske metalbandet Taake, etter masse kontroversiell virak rundt sistnevntes tekster.

King Dude er, de spede forsøkene over til tross, vanskelig å plassere rent inn i noen stramme rammer. Han veksler med en herlig og forlokkende miks mellom helt nedpå og melodiøse ballader (i tospann med den kvinnelige avantgardisten Chelsea Wolfe har han gitt ut et par EP-er som minner sterkt om Nancy/Lee eller Lanegan/Campbell) til harde og mollstemte epos, der man aner vink til alt fra The Swans, Sisters Of Mercy, Mark Lanegan Band, Nick Cave And The Bad Seeds, Depeche Mode, The Black Heart Procession, et satantilbedende Pixies, et hardt og avrettet The Gun Club og sågar norske Årabrot.

De som har falt for det glitrende, polske bandet Me And That Man (også anført av en metal-musiker, frontfiguren i bandet Behemoth, Adam «Nergal» Darski), som blant annet har samarbeidet med Sivert Høyem, har også mye å hente her.

For en suveren og herlig cocktail av referansegrøt! Bær over med meg, kjære leser. Jeg er bare litt hyper og full av post ferie-entusiasme. Også er dette himla bra, da. Dude!

Den bloddryppende og røde tråden i King Dudes sound er Cowgills karakteristiske, barytondype og nesten teatralsk onde vokal (den vil nok være litt enten/eller for noen, for meg bikker den ned på rett side), kombinert med et kompakt band med dyp forakt for boogie og riff i oppstemt dur, så vel som for tekster om lykkelig forelskelse og kjærlighet med happy ending. Sutring om dama eller typen som forlot deg har heller ikke kongen videre sansen for, for her er det blodig alvor, død, korsfestelse, krig og genuin elendighet det handler om. Dette er alle gladlaksers ultimate mareritt. Åh, det er så vakkert.

«I was trying to make the most horrifying music I could. Those incredibly personal songs people write about breaking up just make my skin crawl», spyttet Cowgill indignert ut i et intervju med The Guardian i 2014.

King Dudes sjuende studioskive, «Music to Make War to» (2018) fikk bra med åtgaum i hjemlandet, og det var mange som hadde gledet seg til konserten som skulle gå av stabelen med bandet på Blå i Oslo, forlokkende solgt inn som musikk til «luciferianske folkeeposer». Datoen var – selvsagt – 12. mars 2020, samme dag som hele pandemidriten for alvor veltet over oss og stengte ned alt som var av gøy. De med en lett hang for konspirasjonsteorier fikk da selvsagt noe å lene seg mot.

Så da får man trøste seg med liveopptakene med King Dude som ligger på nett inntil videre. I motsetning til hva man kanskje skulle tro, er det bildene av en smilende og jovial Cowgill som oser av spilleglede og en utilslørt kjærlighet til oppmøtte fans, og det gjør jo i grunn bare det hele enda tøffere. Southern gothic med nogo uventa og mjukt attåt, om du vil.

Anbefaler å dykke ned i hele katalogen, men vedlagte spilleliste fra undertegnede (på 22 låter, altså 666 delt på tre) er et perfekt utgangspunkt, om du føler deg lat og ikke orker å gjøre jobben selv. Så er det bare å håpe på en full gjenåpning av Klubb-Norge og et etterlengtet besøk fra mørkets monark.