I en tid hvor unge – og da spesielt kvinnelige – artister forventes å være sprudlende, sjarmerende, blid og akkurat passe sexy (men ikke for sexy) var det overraskende forfriskende da en normalt sur 14-åring med «resting bitch face», fett hår og Justin Bieber-plakat på veggen plutselig ble en av verdens største superstjerner. «Alt hun hadde gjort» var å la broren laste opp en låt hun sang på sin Soundcloud-bruker.

Hun ble på kort tid et forbilde for den moderne emo-jenta. Hennes unge tilhengere ville for 15 år siden hatt hjemmefarget, sort hår, kraftig eyeliner og lyttet til Evanescense mens de leste Twilight-bøker og Nemi. Samtidens «emo-jente» ser på «Euphoria» og «The Walking Dead», leser woke-litteratur, har neonfarget hår og hører på Billie Eilish.

Men det var ikke bare imaget hennes som skilte seg ut i mengden.

Sammen med produsent- og altmuligmann-broren Finneas skapte søskenparet magisk musikk fra pikerommet. Musikk som både talte 10-åringer, som grein til seg grønn hårspray, og voksne mannfolk, som ble rørt av den hviskende stemmen til den unge California-jenta. Overraskelsene sto i kø da man lyttet seg gjennom debutalbumet «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?».

Med sin siste utgivelse «Happier then ever», virker det som hun dessverre musikalsk i større grad forsøker å tekke kred-far (47), samtidig som tekstene åpenbart i stor grad er skrevet av en ung kvinne. En kombinasjon som iblant blir litt underlig og uforløst. Vil hun egentlig dette selv?

Sutre-Billie

«Some people hate what I wear. Some people praise it. Some people use it to shame others. Some people use it to shame me. But I feel you watching»

Nei, dette er ikke en reaksjon fra Sophie Elise, etter at hun mottok kritikk for en av sine Instagram-poster, men tekstlinjer fra låten «Not My Responsibility». Et lavmælt, stønnende, oppramsende og gørrkjedelig opprør med forventningene knyttet til det å være kjendis.

For det er overtydelig at Billie føler seg dømt av blikkene utenfor, samtidig som det heller ikke er «hennes ansvar» å være et forbilde. At verken kroppen eller talentet hennes noensinne vil svare til forventningene. At store joggedresser og grønt hår blir like feil som nakenfargede korsetter på forsiden av Vogue med valium-dådyrblikk.

Disse bokstavelige opplevelsene går igjen i flere av låtene, og det kan gjerne forveksles med god, gammeldags sutring.

Eksempelvis i Descartes-siteringen i «Therefore I am», et mer lettbeint spor. Noe som trengs i denne litt seige og dystre låtmaterien. Her synger hun om hvordan folk vil være venner med henne, utelukkende på grunn av kjendisstatusen. Sikkert et velkjent problem for dem det måtte gjelde for.

Dette tas nok en gang opp igjen i «NDA» (Non-disclosure-agreemet), da på et mer emosjonelt nivå.

Billie Eilish har, tross alt, gått fra å være en ung, rampete og «chill» jente, som er merkelig avhengig av The Office, til kred-artist med fem Grammy-statuetter side om side med Hunger Games-bøkene i bokhylla. Selvfølgelig skal hun synge om denne endringen, men det blir kanskje litt vel navlebeskuende.

For overgangen fra ungdom til voksen er også et gjennomgående tema her.

Sex, sex, sex

Albumet starter, tross alt, med en låt kalt «Getting Older», for øvrig en av albumets bedre låter, som med sine suggererende rytmer danner en forventning som hun ikke helt klarer å levere opp til siden.

Det er helt riktig at en 19-åring skal synge om det som er henne nært, men iblant blir det bare for konkret, utilslørt og forutsigbart. Ja, nesten banalt. Der hvor hun på forrige album hadde litt mer ironisk distanse til eget liv er dette nå nesten helt utvisket. Humoren er forsvunnet, og det går desto lengre mellom de musikalske overraskelsene hvor låtene starter på ett vis – og utvikler seg i en helt annen retning.

Jeg er helt sikker på at flere av utfordringene hennes oppleves som overveldende for henne, men det er vanskelig å forstå at det kan resonnere hos andre enn henne selv. Der vil nok de intetsigende hviskelåtene «Lost Cause» og «Halley’s Comet» om kjipe gutter slå bedre an hos hennes yngre publikum.

For i likhet med nevnte Vogue-forside har nok Eilish et gedigent behov for å oppleves som mer moden og voksen, så mye at det nesten blir litt anstrengt. Bare se på albumcoveret.

Borte er flørten med det okkulte og lekende. Igjen står en blond pike i en lun genser som titter lengselsfullt ut i lufta. Uten ironisk distanse. For hun ønsker også å bli oppfattet som et mer seksuelt vesen, noe som er meget fremtredende i «Oksytocin», ja «velværehormonet». Trenger jeg si mer?

Produksjonen passer også godt til teksten, med sine dunkende og tunge beats, den kan nesten minne litt om musikken til Pharrell Williams-bandet NERD – for de som husker dem. Og det er når musikken beveger seg over i et litt mer tungt og suggererende hip-hop-land som her, og når hun tar fram sin indre rockestjerne, at hun er på sitt beste. Samtidig er det også lydbildet som passer best til det hun ønsker å uttrykke.

Dette kommer spesielt godt til syne på tittellåten «Happier Than Ever», som er albumets soleklart beste. Et kinderegg som starter med en rolig Hawaii-ukulele, før den utvikler seg til å bli en kompleks og stor, pompøs rockballade – hvor hun får tilsynelatende utløp for både frustrasjon og sinne. Her tar hun seg helt ut og viser sin enorme vokalkapasitet, som dessverre ikke får like mye spillerom på resten av albumet. For det tror jeg hun trenger.

Frykter hatet

Men dette er mer unntaket enn regelen. Albumet beveger seg hovedsakelig inn i kjedelig voksen-pop-land med jazz- og soulvibber ispedd både cha cha («I Didn’t Change My Number») og bossanova («Billie Boss Nova»). Noe som glir like raskt inn i øret som ut.

«Your Power» topper det hele med å være albumets kanskje aller mest forglemmelige låt, og hører mer ut som noe en gjeng middelaldrende gubber spiller på P1 enn hva man kan forvente av Eilish. Hva holder du på med, tenker jeg?

For her er det ingen låter som kan måle seg med verken «Bad Guy», «My Strange Addiction», «When The Party's Over» eller «Bury A Friend» fra foregående album eller den enkeltstående, og etter min mening – beste utgivelsen hennes – «Everyting I Wanted». Det er liksom ingenting her som setter seg og som motiverer til gjenlytting.

I Eilish-dokumentaren «The Worlds A Little Blury» måtte broren skjule for søsteren at de «måtte» skrive en hitlåt, på bestilling fra plateselskapet. Han synes det er vanskelig ikke å fortelle henne at de må skrive noe mer tilgjengelig og konvensjonelt. For sjokkerende nok hater hun, ifølge ham, å skrive låter. Fordi hun er redd for «hatet» på internett.

– Jo mer populært, jo mer hat, sier Finneas oppgitt til moren.

Og tilsynelatende har denne frykten tatt overhånd.

Så når Billie omsider faktisk blir voksen, håper jeg hun driter i hva internett sier om henne.

Det albumet gleder jeg meg til.