Sommeren er snart forbi. En oppsummering av de beste platene som muligens gikk under radaren, er derfor på sin plass.

De fleste har naturlig nok vært feriemodus, men heldigvis og selvfølgelig har Feedback holdt ørene til bakken.

Disse fem platene bør gi deg et godt rævspark inn i hverdagen, men også hjelp til å holde høstdepresjonene på et par armlengders avstand.

TY SEGALL «Harmonizer» (Drag City)

Han har gitt ut minst ett album i året under eget navn siden 2008, multiinstrumentalisten, eksentrikeren og den mæææget begavede mannen Ty Segall. I tillegg har han hamret ut singler, EP-er og skiver under eget banner og i tillegg en rekke skiver i andre konstellasjoner (GØGGS, Ty Segall band og Fuzz), i et tempo som har gjort han til dels utmattende å følge, både av økonomiske og mengdemessige årsaker.

Antallet fulle album er langt over 20, og jeg har ærlig talt mistet den totale oversikten. Men det er alltid gull i sporene han etterlater seg, enten det er folkrock, blues, psychedelia, garasjerock eller kritthvit støyrock. Her flesker han til med 10 låter fordelt over en drøy halvtime, der han høres ut som en miks av Jay Reatard, tidlig Wall Of Voodoo, en Beck i funky storform og der referansene til sitt store idol, Marc Bolan, er lengre unna enn til vanlig. Heia Ty!

SON VOLT «Electro Melodier» (Transmit Sound)

De har vært et av USAs beste band det siste kvarte århundret, og med sitt tiende album er det lite som tyder på musikalsk materialtretthet. Jay Farrar synger fortsatt kulere enn de aller fleste som opererer innen den litt overbefolkede og ihjelnevnte americana-merkelappen, og har ditto fortsatt dreis på låtskrivingen.

Faktisk var det en anelse skuffelse å merke etter den første gjennomlyttingen, men fordi det er Son Volt gir jeg meg aldri, og konkluderer aldri, før det har gått noen runder, og skive nummer ti viser seg heldigvis også å holde i massevis. Ved forrige korsvei var han rasende på verden rundt seg, mens han denne gangen vender blikket innover.

Litt mer elektrisk i uttrykket, men det er jo selvsagt umiskjennelig Farrar, dette. Han kunne sunget teksten på bruksanvisninger til IKEA-monteringer, til tonene av heseblesende EDM; og det hadde fortsatt hørtes ut som Son Volt. Nesten iallfall. 14 låter er dog i meste laget. Anbefaler å lage ei spilleliste med de 10 beste. Da har vi ei av årets skiver.

DION LUNADON «Schreien» (Dion Lunadon)

Ah, det lages ikke så mye sånn rock lenger, men herre min hatt, så kult det er å smøre øregangene med ny rock av dette slaget. Det er hardt, grisete, kontant og lukter av svette, skitne gulv, usunn livsstil, fest og moro, og ville på nittitallet blitt signert og masseprodusert av Crypt eller Estrus Records (sukk, for en tid). Newzealandske Lunadon har tidligere frontet underkjente D4 og spilt i det amerikanske kultbandet A Place To Bury Strangers, men er vel så interessant under Lunadon-navnet.

Denne firespors EP-en følger i samme løypa som den glitrende og selvtitulerte skiva fra 2017. Tenk et gjenforent Oblivians på fest med Black Lips og Devil Dogs, og du nærmer deg. Kvasse gitarer, masse diskant, traktorbass og snerrende vokal med distortion. Og uhyre catchy og kule låter. Du og du, dette er gøy. Til neste år bør de bookes til Leirvåg Musikkfest – og spille på Skreien.

A PLACE TO BURY STRANGERS «Hologram» (Dedstrange)

Dion Lunadon er ikke lenger med, han har jo sitt eget vidunderlige lurveleven å holde på med, men hans gamle band holder fortsatt koken, tross flere utskiftinger i rekkene. Og når gamlekollegaen Dion gir ut en EP, kan selvsagt ikke de være noe dårligere. APTBS er derimot et ganske annerledes band, og spiller en avart av rock som lener seg mer mot kaskader av lange, dronete gitarpartier, og hvor Spacemen 3 og tidlig The Jesus And Mary Chain melder seg på i referansekøen.

Er veldig glad i dem, og en EP på 22 minutt, fordelt på fem låter, er egentlig helt perfekt. Minner også om skiva «Strange Moon», den helt fantastiske hyllesten de ga ut til Dead Moon i 2013. Finnes kun på vinyl. Verdt å lete etter. En teaser her

LES GRYS GRYS «To Fall Down»

Det fabelaktige, franske garasjebandets andre skive har vært annonsert helt siden i fjor høst, og når den nå endelig kom, var det med det sørgelige budskapet at bandet er oppløst.

Frontfigur Almir la ut et svært følelsesladd innlegg på bandets Facebook i slutten av juli at innøvingen av ny gitarist ikke hadde gått særlig bra, at de ikke klarte å gjenskape den gamle magien, og at han derfor så seg nødt til å legge ned hele sjappa, hvorpå han ber alle i hele verden som har vært i befatning med bandet om unnskyldning.

Men FOR en avskjedsgave, da! Her får vi garasjerock slik den skinnbarlige Satan ville og befalte at den skal spilles. Them, Elevators, Cynics, Sonics, Animals og masse freakbeat i monitor. Og attpåtil en knall versjon av Kokomo Arnolds «Milcow Blues» (allerede kanonisert av Elvis, men vi tåler mer!). Pur lykke. Merci beaucoup, grysegutter!