Etterlengtet samleskive fra rock'n'roll-garasjen

Ringen er sluttet – et nytt kapittel startet
 

Samleskiver er så mye mer enn de stinkende, kulturelle gymsokkene vi ble belemret med på nittitallet, de ræva samleplatenes «gylne» år, attptil på det helt enormt usjarmerende mediet CD.

Fra et utall volum av «Absolute Music», «Hits For Kids» og «Love Song Collection» via «Pan Pipe Moods» og aparte produkt som «Koserock», «Absolute Grilling», «Halvliter Rock», «Jentevorspiel» og den bisarre, TV-annonserte klassikeren «Tande P: Mine favoritter». Det var virkelig en mørk tid, og vi burde snart snakke sammen om hvordan vi skal snakke med barna våre om denne fryktelige tiden og det grusomme som skjedde.

Det virkelig trasige med den kulturelle pandemien – bortsett fra at de okkuperte VG-lista som en hybrid av gjøkunger og kakerlakker – er at den kastet lange og truende skygger over hele begrepet samleskiver her til lands, fordi nettopp samleskiver i sin edleste form er noe av det aller kuleste som finnes. Bortsett fra sjutommere, da.

Selv har jeg noen meter med samleskiver ervervet i et langt liv som relativt entusiastisk opptatt av garasjerock, 60’s og piggtrådbekledt og grisete lurveleven. Samleskiver har alltid vært veien inn til band og plateselskap man senere har endt opp med komplettere og – aller viktigst – digge.

Og her har entusiaster for garasjerock, 60’s og piggtrådbekledt og grisete lurveleven vært blant de beste i klassen. Samleserier og -skiver som «Born Bad», «Pebbles», «Back From the Grave», «Teenage Shutdown», «Diggin’ For Gold», «Nuggets» og et utall andre vært ikke bare kule, men usedvanlig viktige, satt sammen av filantropiske entusiaster med nese for kvalitet.

I Norge har det vært litt skralt med slikt, særlig i den fæle perioden nevnt ovenfor. Arne Thelin var den som satte sammen to skiver i 80-90-tallsskiftet man fortsatt snakker om. «Rock'n'Roll Stowaways» (1989) og «Penguins And Bondage» (1992).

Han driftet plateselskapet That’s Entertainment (der han selv spilte i mange av bandene) og disse skivene ble retningsgivende og uhyre viktige for mange av oss som akkurat hadde begynt å lefle med garasjerock, ny punkrock og hard rock’n’roll. Mellom de to slapp også selskapet Big Ball ut samleren «Shit! - Too Early... : A Compilation Of Contemporary Oslo Guitarfuzz» (1991).

For mange av oss som som kjøpte dem der og da, ble disse skivene våre første møter med band som senere skulle bli både internasjonale størrelser og/eller sagnomsuste kultband. Eller bare rar og fjong undergrunn, det var jo minst like viktig alt sammen.

Siden har det vært litt stille på denne fronten her til lands, men her er altså redningen for 2021, satt sammen av det driftige ekteparet Robert Dyrnes/Kari Westergaard og deres nå trondheimsbaserte label Westergaard records.

Her har de rett og slett satt sammen en 16-låters samleskive med ny og frisk garasjerock/surf og beslektet gromlyd fra Kongeriket, der like mange band er representert. Vi finner god, geografisk spredning, og de fleste musikalske greinene som vokser i garasjen. Noen band er gamle kjente, mens andre er helt nybeskrevne blad.

Jeg er usikker på om noe av dette er uutgitt, og altså eksklusivt, det meste her finnes iallfall på enten vinyl eller strømmetjenester – eller begge deler – fra før, men det er faktisk helt, helt uinteressant. Det viktige her er det tidkrevende, viktige og attråverdige arbeidet det er å samle alt på ett brett, mastre det og gi det en pen og passende innpakning.

Og aller viktigst: Preservere nåtiden for ettertiden. Faen vet hva som skjer om internett kneler og sjefen for Spotify selger alt til kinesiske myndigheter, tar alle pengene og reiser til Mars. Da kan iallfall de som har anskaffet «Freeze!!! Fuzz!!!!!» le hele veien til garasjerockfesten.

Jeg skal ikke ramse opp alle låter og band her (trackliste følger nederst), men det er jo ekstra stas at selveste Arne Thelin selv er representert her, med bandet Bithammer og låten «Make you mine (Turd floor blues)», fra fjorårets «Minimum Style, Maximum Effort», og da kan man på sett og vis si at ringen nå er sluttet.

Det er helt fantastisk kult at dette endelig har blitt gjort, og det er bare å håpe at det kommer flere i tiden fremover. Ikke minst er det mye innen samme genre her til lands som ikke lenger er å få tak i, og som gjerne kunne finne veien til flere «Freeze!!! Fuzz!!!!!»-volumer. Helt fra 1992 til nå. Keep’em coming!