VG: Ja, nei, altså. Hvor skal man egentlig begynne?

Kanye (eller Ye, som han nylig søkte om å formelt bytte navn til) Wests tiende studioalbum varer i tett på to timer, fordelt utover nesten 30 låter. I en tid der mange plater klokker inn på en fjerdedel av den tiden, er det kanskje noe imponerende standhaftig ved selve omfanget til «Donda». Eller kanskje ikke.

Prosjektet er uansett utmattende grandiost. Endeløse utenommusikalske opptrinn fram mot plateslippet – utsettelser, kontroverser, diverse kaotiske stadionopptredener, nye utsettelser – har bidratt til utmattelsen.

Hvordan har Kanye egentlig hatt det gjennom de siste par årene – mer eller mindre frivillig i rampelyset som Kardashian-klanens sorte får, malt inn i et hjørne som psykisk syk Trump-supporter? Svaret gir seg selv, men albumet «Donda» – oppkalt etter Kanyes mor, som døde under en skjønnhetsoperasjon i 2007 – setter to streker under svaret: Ikke spesielt bra.

Grunntonen er mollstemt, selvrettferdig, sakral og kun sporadisk genial. På den annen side: Store øyeblikk har forekommet på hver Kanye West-utgivelse siden debuten «The College Dropout». «Donda» er intet unntak.

«Jail» formelig hopper ut av høyttalerne som første ordinære spor. Jay Zs vers ble visstnok spilt inn i siste liten, men businessmannen høres mer sulten ut enn på lenge i denne kontrollerte melodiske eksplosjonen.

Enda bedre er Lauryn Hill-samplende og Buju Banton-gjestede «Believe What I Say», mens «Hurricane», «Off The Grid» og «Jonah» kryster maksimalt ut av innhopp fra henholdsvis The Weeknd, Playboi Carti og Vory.

Og det er mer å hente her, for all del. Men helheten forsvarer ikke den elleville spilletiden, og for mange av låtene dupper altfor ofte av i et sorgtungt og forglemmelig modus, der hverken West eller hans mange medhjelpere makter å besvare det sentrale spørsmålet «hva er vitsen?».

Gospelpreget fra «Jesus is King» henger igjen i deler av materialet, men hovedpersonens bitterhet og narsissisme nøytraliserer sjangerens oppløftende egenskaper. Denne musikken er i det hele tatt underlig blottet for glede.

At han i tillegg inkluderer fire av låtene i to ulike versjoner, med Marilyn Manson og DaBaby som «kontroversielle» bidragsytere, befester inntrykket av stormannsgalskap uten rot i den virkelige verden.

Det høres ikke alltid ut som om Ye er hjemme, helt enkelt. La oss krysse fingrene for at han finner ut av det.