Det går aldri til helvete med Hellbillies

Veteranene klarer fortsatt å overraske innimellom den bunnsolide musikalske husmannskosten.
HELLBILLI-LYKKE: Hellbillies har god grunn til å glise etter nok et solid album, ifølge Feedbacks anmelder.  
        
            (Foto: Universal Music )

HELLBILLI-LYKKE: Hellbillies har god grunn til å glise etter nok et solid album, ifølge Feedbacks anmelder.   Foto: Universal Music

Hele fem år har gått siden bandets siste album, «Søvnlaus», et karrierehøydepunkt i mine ører. Nå inviterer Hellbillies til musikalsk 30-årsjubileum.

De ikoniske bygderockerne har ikke tatt noen snarveier i bakinga av jubileumskake til fansen. Her får vi ni stykker (der fire riktig nok så dagens lys på en EP i fjor) med såpass høyt musikalsk næringsinnhold at man bare slikke seg på fingrene idet fatet er tomt.

Fra første anslag i countryrock-bomba «Deg og med i kveld» drives låtene fram av en energi som smitter. Som lytter er det bare å kaste seg på toget, åpne vinduet og la det blåse godt i luggen.

Etter tre tiår som bandets stemme holder Aslag Haugen fortsatt koken bak mikrofonen. På de kontante rocklåtene spytter 60-åringen ut ordene med autoritet og attitude, men på balladene croones det med varme og ømhet.

De muskuløse korarrangementene har alltid vært blant hallingdølenes styrker, og de evner fortsatt å blåse refrengene opp til melodiøst sukkerspinn. På tittelsporet støttes Aslag av korarrangementer så grandiose at selv Queen ville vært misunnelige, og her er synes jeg faktisk at det – bokstavelig talt – blir for mye gauling i monitor.

Samtidig gir Lars Håvard Haugens rappe, små slikk langs gitarhalsen en behagelig elektrosjokkbehandling. Vi som liker både Allman Brothers og Thin Lizzy får fortsatt både i pose og sekk når denne sertifiserte gitarhelten plukker opp plekteret.

Karene fra Ål holder seg ikke bare til den velkjente ruta. Her tas det også avstikkere ut av kartet. «Vestlending med høgdagård» er et herlig dypdykk ned i sumpbluesen. Lars Håvard lar sine mest funky fingre kjæle med strengene, og Lars Christian Narums lekre orgelspill låter like svett som siste runde langs bardisken en hvilken som helst kveld i New Orleans.

I «Den store reisa» gjør hallingdølene sin egen vri på soulmusikken, og viser at man kan være særs lettbeinte også med «sylvspente boots» på. Låten er som uanmeldt solgløtt på en regnværsdag, et kyss bak øret fra din kjære, eller en kompis som uoppfordret spanderer en øl. Komponist Lars Håvard Haugen gjør i tillegg Keith Richard-plukking like godt som «Keefern» sjøl, på det som er platas høydepunkt for min del.

Avslutningssporet «Når alt er sagt og gjort» fremstår innledningsvis som en hyllest til Springsteens «Tunnel of Love»-album. Så plukker bandet løs på værharde stålstrenger, og geleider oss ut i den friske, norske høstlufta. Melodien drives fram av en livshistorie av typen der mye kvist dukker opp langs stien, før hverdagshelten vår finner roen til slutt – ypperlig portrettert av vestlandsskalden Tom Roger Aadland.

Tekstuniverset løfter disse låtene godt over medianen av norsk rockmusikk. I tillegg til nevnte Aadland, bidrar Arne Moslåtten og Finn Tokvam med ordkunst som fremkaller både smil og klump i halsen.

Etter tre tiår med en jevnt god plateproduksjon, og utallige øyeblikk for evigheten fra scenekanten, har Hellbillies fortjent hvert gram av respekten de nyter godt av.

Gjengen fra Ål viser på sin side såpass respekt for fansen at signaturlåtene fortsatt holder høyt nivå, samtidig som bandet fortsatt byr på utfordringer og overraskelser.