Pisser på alle rundt seg

De australske buldrebøttene er bandet for dem som synes AC/DC er for intellektuelle, som synes Dead Moon ligner for mye på Steely Dan og som synes fokuset på øl til Jokke & Valentinerne var for slapt.
 

Til neste år runder de 40 år som band. Da håper jeg bassist og frontfigur – og eneste medlem siden oppstarten – Ross Knight får en signalbygning satt opp i Melbourne til ære for seg, der den hardtarbeidende bonden og rockveteranen er hugget ut i granitt, i King Kong-størrelse, mens han sitter og drikker øl på et voldsverk av en Massey Ferguson.

Jeg elsker Cosmic Psychos, og nå er de ute med sitt ellevte studioalbum. Takk og lov.

Skiva skulle egentlig komme i 2020, men både innspilling og produksjon ble selvsagt utsatt, som nesten alt annet i dette drittåret. I mellomtiden har Ross fått operert inn nye hofter av titan og ferdigstilt skiva, som endelig kom ut på siste del av sommeren. Skiva, altså. Ikke hoftene.

Dette er punkrockbandet som aldri har overrasket annet enn å være overraskende jevnt gode, både live og på skive. Det er ikke band du ønsker masse utvikling fra, og de er selve fyrtårnet som alltid viser vei, om farvannet er aldri så faretruende fylt med hipsterskjær, indieubåter, jazztorpedoer og innovativ-miner.

 

Cosmic Psychos vet du hvor du har. Og du vet hva du får. Harde, lurvete låter med sveipende refreng du får lyst til å stå på bordet og brøle ut. Null staffasje. Null jåleri. Bare tøft og hardt. Og harry som et vilt helvete.

På «Mountain of Piss» (coveret er jo et nydelig harselas med Deep Purples «In Rock») fortsetter de – selvsagt – i kjent stil og flesker av gårde 12 låter på 40 minutt. Tittelsporet og «Sin Bin» er begge sluppet med egne videoer, og er klassisk Cosmic, og her er det selvsagt mange flere av samme sorten. Blir du f.eks. ikke i godt humør av traktorbassen og lurvelevenet i åpningssporet, er det sannelig ditt problem.

At de har blitt gamle er noe de kler med verdighet, og som de har kødda med siden av midten av nittitallet. Allerede på undergrunnsklassikeren «Self Totalled» (1995) hadde de et cover der alle medlemmene var datamanipulert til å se gamle og tjukke ut. What's not to love?

Denne gangen tar Ross det ut på seg selv i countrylåten (juhuu!) «Too Old to Drink in Pubs». Ross langer ut mot egen alder og samtiden: «I sit alone in me’ shit. All me’ ex  mates drink IPA. I might as well be dead. I’m way too old to drink in pubs». Det er vakker og treffsikker poesi selv Leonard Cohen skulle slitt med å overgå.

Gitarist McKeering slipper også til som vokalist på låten «Dickson» (som er en parodi på «Jackson», best kjent i Jonny Cash’ og June Carters versjon), og takk og lov har de fortsatt beholdt Dean Muller bak batteriet, en trommis som slår hardere enn en mannevond kjempekenguru på kraftfôr.

Dette er det motsatte av alt som er pretensiøst, og solide varer som vil elskes av dem som fra før var fans. De andre vil neppe bry seg, og det bryr garantert ikke Ross & co. seg om heller. Bare de kan spille punkpubrock, vise fingeren, pisse på alle rundt seg og slippe unna IPA er de happy. Og det er jeg også. Salute!