Dons med solid utvikling

Tromsømusikeren Roar Dons er ute med nytt album, og viser med sitt tredje album ei fin utvikling som vokalist.
Roar Dons. 
        
            (Foto: Marius Fiskum)

Roar Dons.  Foto: Marius Fiskum

Dons ga ut sitt debutalbum, «Snart e natta over», i 2017, og dro etter det til New York for å hente ny inspirasjon. I 2019 ble hans andre album, «Snart e morran her», sluppet. Det skjer etter at alle låtene på den nye plata er utgitt i løpet det siste året.

Som på sin forrige utgivelse, har Roar Dons med seg Violet Road-vokalisten Kjetil Solberg, som er med på å sette sitt preg på nesten alle de 10 sporene på plata, både som låtsnekrer sammen med Dons, og som musiker hvor han i løpet av albumet trakterer både gitar, bass og keyboards i tillegg til å gjøre koring.

På lista over medopphavsmenn, har Dons også ringreven Ragnar Olsen på tekstsida og sin sønn Mathias Dons på musikksida. Sistnevnte bidrar også som gitarist på et flertall av sporene. Og mer familiestøtte blir det også ved at datter Karoline Dons er med som korist på flere av sangene.

Her er også linjer tilbake til innspillingene Roar Dons gjorde i New York i 2018 og som ble presentert på 2019-utgivelsen. Der var Chris Cubeta og Gary Atturio sentral, både som teknikere og produsenter, og også som musikere med henholdsvis gitar og bass som instrumenter. De medvirker med samme roller også på to av låtene av sporene på denne utgivelsen og bidrar til at «Kanskje det sker» og «Sånn e det alltid med oss» blir to av høydepunktene på albumet.

Det gjør også i minst samme grad trommelegenden Steve Gadd som spiller på de samme to låtene. 76 år gamle Gadd kan se tilbake på samarbeid med musikere som Simon & Garfunkel Steely Dan, James Taylor, Joe Cocker, Chick Corea, Chet Baker, Mike Mainieri, Al Di Meola, Eric Clapton og Kate Bush, bare for å nevne noen.

Når Dons i tillegg har benyttet seg av solide lokale musikere som blant andre saxofonisten Håkon Skog Erlandsen og trommeslageren Martin Lien, så er det nesten en selvfølge at det instrumentale vokalisten skal støtte seg på, er blitt svært så bra, som det også var på «Snart e morran her».

Det som imidlertid er ekstra hyggelig å oppleve med dette ferkse albumet, er at Roar Dons utvikler seg som vokalist. Han har alltid kunne flyte på at han har et solid stemmemateriale. Når han nå våger å slippe seg mer løs, bruke følelsene i sterkere grad enn tidligere, så gjør det noe med opplevelsene jeg får både av enkeltlåter, og ikke minst at det bidrar til å få inn bedre dynamikk i albumet som helhet.

«Videre» er blitt Roar Dons’ beste utgivelse så langt.