«Jag är Sveriges Johnny – utan cash», utbryter David Ritschard midtveis i sin soloplate nummer to.

Man får allikevel aldri inntrykket av at Ritschard spiller en karakter. Han er bare litt av en type.

Plata innledes av det nesten ubehagelig personlige tittelsporet. Her får vi historien om et liv som står på vent, og bremses av nedturer i skjæringspunktet mellom komisk og tragisk.

Ritschard viser seg som en glimrende låtskriver og, ikke minst, historieforteller. Jeg skvatt litt av beskrivelsen av artisten som «den gröna linjens egen Hank Williams», men skjønner hvorfor etter å – i skrivende stund – ha lyttet til «Blåbärskungen» på tilnærmet repeat i et par døgn.

Over 10 låter beskriver artisten fra Stockcholms søndre ytterkant det grå forstadslivet på briljant vis. Her er det mye frustrasjon og tårer, men også varme og glede. Ritschards bruk av humor gjør beskrivelsene av de tøffeste nederlagene enda sterkere.

Ritschard fronter også honky tonk-bandet The Green Line Travelers, og som soloartist tar han utgangspunkt i den klassiske countrymusikken – der Merle Haggard, George Jones og Loretta Lynn er konge, knekt og dronning. Låtene på «Blåbärskungen» har boots og cowboyhatt, ikke Converse og sixpence, på.

Svensken er likevel ikke noen lojal countrypurist, heldigvis. Sjangermessig innavl blir jo sjeldent pent, verken å se på eller lytte til, ettersom generasjonene går. Høydepunktet «Nyskrubbat badrum och kök» løftes av mykt og sexy saksofonspill, mens «Sockenplan Revisited» er en godlynt rocker, og «Aldrig lämna» er soulmusikk tilsatt pedal steel.

Gjennom hele plata viser Ritschard seg som en crooner i ordets mest positive betydning. Han takler svulstige ballader i knestående like godt som storslagne poplåter i fremoverlent galopp.

David Ritschard byr på mye «godis» i løpet av disse 10 låtene. Litt syrlig, litt salt og litt søtt viser seg å være en topp kombo. «Blåbärskungen» er den perfekte sjelevenn på late søndager der lørdagskvelden sakte, men sikkert slipper taket i kroppen.